På tirsdag var jeg hos ei dame som hypnotiserer. Var der sammen med kusinen min og datteren hennes.

Jeg var veldig nysgjerrig på om jeg i det hele tatt kunne bli satt i hypnose og hadde ikke noe klart mål for hypnosen, mens de to andre hadde temaer de ville hypnotiseres i.

Først var det kusinen min, og hun ville ha bort søtsug og bli mer energisk. Det var lett å se at hun gikk ned i dyp hypnose. Hun slappet maksimalt av, og når hypnotisøren messet om hvor ekkelt det var med sjokolade og søt drikke så kom det et drag av ubehag over ansiktet til kusinen min.

Så var det datteren sin tur. Hun ville slippe stress og bli roligere.

Begge disse to hadde hun skript på - så hun skrev ned noen notater først og gikk i gang med hypnosen. Det var enkelt å se at også datteren falt i dyp hypnose.

Og så var det meg. Vi snakket sammen endel først. Jeg fortalte at jeg hadde vært på regresjon på fredag og hvordan jeg opplevde det. Jeg spurte om jeg kom til å høre tikkingen av klokka der, for den hørte jeg nå i hvert fall - og den var plagsom. Hun sa at jeg kom til å høre stemmen hennes bare. Jeg stolte på det.

Jeg var også litt usikker på om jeg kom til å falle i dyp nok hypnose. Hun beroliget meg på det området også…

Så skulle hun teste om det virket på meg først. Jeg sa at jeg trodde jeg kom til å lukke opp øynene, at det ville være vanskelig for meg å holde de lukket. Så vi testet. Hun hadde ikke messet meg inn i hypnose engang, bare sa at jeg nå kunne teste at de ikke virket. Og så fikk jeg ikke til å lukke opp øynene. Det var litt morsomt, så jeg begynte å le.

Og så var vi klare. Siden jeg ikke hadde noen klar idé om hva jeg ville hypnotiseres i, så sa hun at det var greit med en generell hypnose. Der jeg så tilbake på fortiden og tilga den (har ikke hatt noen oppvekst fylt med blomster) og se fremtiden at den er lys.

Jeg kjente igjen det hun sa for at jeg skulle komme i hypnose fra de to andre, så jeg ble liggende og tenke på hva hun skulle si. Og jeg la merke til at det kjentes ut som om øynene ville åpne seg, og jeg hørte tikkingen av klokka og jeg prøvde å konsentrere meg om bare stemmen hennes, men tankene vandret… og jeg klarte ikke å slappe helt av.

Og så kom jeg til der jeg skulle enda dypere og skulle telle fra tallet 1 og oppover. Begge de to andre sluttet på fem… Jeg skulle telle og så skulle tallene forsvinne og bli borte i ingenting. Jeg så ikke noen tall og jeg så heller ikke at de ble borte. Men, jeg tellet. Og tellet… og tellet…

Da jeg kom til 4… … … og så … … … 5… så tenkte jeg at dette funket dårligere enn med de to andre, for de kom bare til 5 før de var ferdig med å telle… Jeg kom til 10 og hadde enda tenkt til å telle mer, men da ble jeg «avbrutt» av at hun snakket om en rulletrapp i stedet. Den klarte jeg å se. Jeg skulle gå ut og stå på den nedover. Og nedover. Og nedover. Jeg så rulletrappen, og jeg sto i rulletrappen og den gikk nedover… Jeg så at det var tåkete rundt meg. Og jeg fikk til slutt beskjed om å gå ut på perrongen. Jeg gjorde som hun sa, men jeg hørte fortsatt tikkingen av klokka. Og kremting i stua under meg. Og andre lyder.

Jeg lå og analyserte da hun messet. Men, jeg så stien og jeg så blomsterenga med blomster - tulipaner - og jeg så sola som lyste opp hele stien. Jeg klarte også å snu meg og se på stien bak meg. Sola lyste så sterkt at den lyste opp stien bak meg også. Det var ganske fint.

Og midt inni der så jeg Løven igjen. Jeg skjønner ikke helt hvorfor. Det var den samme løven som dukket opp under regresjonen et par ganger…

Det var hjertechakraet hun skulle åpne for meg, så hun ba meg om å fokusere på hjertet mitt. Og så skulle jeg se for meg grønn farge der. Jeg klarte å se farge, men det var gult og oransje. Litt lysegrønt innimellom. Jeg så for meg at jeg lå på benken der og så fargene stråle oppover mot taket. Og så så jeg oppover mot taket der fargen strålte (jeg skulle egentlig se for meg at fargen (den grønne) skulle bli større og større og stråle utover hele kroppen og forbi meg, men det klarte jeg ikke. Jeg så fargen stråle oppover bare.) og da så jeg GUD! Det er ikke tull - jeg så virkelig Gud, sånn litt på venstre side over meg. Jeg ble glad da jeg så han. Han bare var der, gjorde ingenting. Han så ut som en tegneseriefigur - sånn som jeg innbiller meg at barn vil tegne Gud hvis de fikk i oppgave å tegne han; med hvitt skjegg og snille øyne, en bestefarfigur…

(Og eneste grunnen til at jeg skriver ‘han’ om Gud er for letthetens skyld, så jeg skal slippe å skriver «han/hun/den/det/alt som er/alt som ikke er/alt som er mellom det som er og som ikke er/engergi/kjærlighet/liv/lys/universet» hver eneste gang jeg skal referere til Gud)

Akkurat i det hypnotisøren skulle til å ta meg tilbake til nå og her så kom det andre bilder. Jeg fikk ikke helt tak i det, men det var som med regresjonen - akkurat som det kom bilder når jeg var på vei ut av regresjonen så kom det bilder nå også. Jeg fikk altså ikke tak på det, men det var bevegelser og mennesker.

Dette kommer jeg til å gjøre igjen. Damen som hypnotiserer gjør det gratis fordi hun er student på dette enda - så hun øver seg. Derfor kan det hende at hun vil gjøre det igjen. Kanskje jeg ser mer da?

Og 17.november er det den store Alternativmessa i Oslo. Der er det masse regresjon og hypnose - og jeg gleder meg masse.

Det kilte ganske bra i magen da jeg kom til J-E. Vi pratet litt først om forskjellige ting med regresjon og healing og slikt, og så la jeg meg på benken og han la et teppe over meg og en pose over øynene.

Han la hendene på skuldrene mine og skulle geleide meg på veien. Jeg så bare innsiden av øyelokkene mine lenge. J-E sa jeg skulle se for meg han og meg på en blomstereng. Det hadde jeg problemer med, men til slutt så jeg meg og en annen for meg på en kornåker (som er ved siden av der moren min bor) og tenkte at det får være bra nok.

Så skulle jeg gå videre på denne engen (åkeren) og mot en skog. Vi skulle gå på en sti og ned mot en strandkant. Vi skulle komme til en lysning og deretter til en korridor med dører.

Jeg hadde store problemer med å komme meg videre. Jeg klarte å se skogen og jeg så også korridoren, men jeg kom meg ikke videre. Jeg bare SÅ korridoren, jeg klarte ikke å gå inn der. Jeg så tilslutt en liten dør litt foran og til høyre - det så ut som en liten huleinngang. Jeg prøvde å gå inn der, men jeg tror ikke jeg klarte å gå inn der, jeg fikk aldri følelsen av å gå inn der.

Men, så så jeg skisser foran meg. Skisser av mennesker. Foran meg hele tiden. Det var mange. Vi satt i en båt som var lang og tynn. Alle foran meg rodde, men jeg hadde ikke følelsen av at jeg rodde selv. Dette varte en stund. Det var mørkt rundt meg hele veien.

Men, så var det som jeg var i et klasserom. Jeg så ned på mange gammeldagse pulter og det var et gutteklasserom. Pultene var av gammeldags karakter. Og guttene hadde hatter på seg, sånne som lignet på sixpence. Bakerst på den ene rekka satt en gutt som ble hjulpet av lærerinnen.

Jeg fikk ikke inntrykk av at noen av dem var meg, men det var gutten og lærerinnen jeg så best. J-E sa jeg skulle spørre om noen av dem ville meg noe, og jeg tenkte spm, og akkurat i det bildet skiftet til noe annet så det ut som gutten så opp på meg.

Så var jeg på en vei (det var som sagt veldig ullent, og jeg så mest bak øynene mine) og jeg tenkte at jeg var på en gård. Jeg så rundt meg og fikk se en seter. Og neste gang jeg fokuserte på noe så jeg en dame med konehette og mørk kjole med hvitt forkle over - sånn som man hadde før, og så en gård på høyre side, litt foran meg. Gården var kjempestor, så jeg tenkte at jeg sikkert var ganske liten.

Det neste jeg så da jeg kikket rett fram var låven på denne gården, og så forandret den seg til et slott. Jeg gikk inn i slottet (tror jeg, for plutselig var jeg inne der i hvert fall) og da var jeg inni en kirke. Jeg så jesusbarnet på armen til jomfru Maria og flotte kirkemalerier.

Jeg fikk ikke noe inntrykk av om det var noen der først, før J-E spurte om jeg var alene. Så så jeg at det var noen andre der også. Jeg tenkte om det var en dåp eller begravelse eller noe, og så så jeg en hvit kiste. (Jeg fikk veldig følelsen av at jeg satte alt i scene selv - at jeg diktet det opp)

Først trodde jeg at det var begravelsen til faren til ene sønnen min, men så fikk jeg se i kisten at det var en mann med krone - kongekrone. Mulig jeg var i en kongebegravelse, men jeg vet ikke hva det var.

Jeg ble borte derifra også - og så husker jeg ikke helt hva som skjedde med en gang, men etterhvert var jeg i hvert fall i en skog. Og for første gang kunne jeg se meg selv. Jeg klarte å bøye hodet ned så jeg kunne se nedover meg selv. Jeg så at jeg gikk. Og at jeg hadde blå bukser og brune sko eller støvler. Og jakka var rød, og jeg hadde et gevær på høyre arm.

Jeg gikk alene i skogen. Det var masse trær der, høye trær uten grener - antakeligvis furuer. Det var trist der, tåkete.

Jeg gikk alene en lang stund - og så kom jeg til en liten lysning. Jeg så først Eiffeltårnet, men så endret det seg til å ligne et trekantet ett-eller-annet som lignet på en romrakett - men så så jeg at det var en tipi, sånn indianertelt. Jeg så på dette teltet og så så jeg en ung dame med et lite barn på armen komme fram fra baksiden av teltet. Jeg så at jeg pekte på dem med geværet mitt og så kjente jeg fysisk at det stakk i magen (sånn som om jeg gruet meg til noe) og så så jeg ikke mer. Jeg fikk inntrykk av at jeg ikke lot de overleve, meg jeg så ikke at jeg tok livet av noen.

Jeg gikk videre i skogen, jeg var fortsatt soldat. Jeg så på meg selv og syntes jeg så ut som en tegneseriesoldat, litt som en tinnsoldat fra eventyret. Så så jeg mange andre som var kledd som meg. De var soldater alle sammen. Jeg fikk inntrykk av at vi var i Frankrike, eller at vi var franske i hvert fall…

Så skulle jeg videre. Jeg så en løve - en sånn løve som i Narnia. (Jeg så masse som hadde med eventyr eller tegneserie å gjøre) Og så ble jeg fortalt at jeg skulle gå tilbake til korridoren og finne en ny dør. Det tok litt tid, men så så jeg korridoren. Og så så jeg noe som lyste rødt. Jeg tenkte på jordbær, og så kom jeg mot lyset. Det var et vindu, og gjennom vinduet så jeg en mann som tente et lys i vinduskarmen. Han hadde rød kappe med hette på. Han kikket opp og jeg så at det var en ond mann. Gjennomført ond. Fantes ikke noe godt i han. Og jeg tenkte på «Lord of the rings». Og syntes det ble litt teit.

Så ble det borte og jeg så en slette. Jeg gikk bortover sletten. Og kom til en liten haug, der satt en liten gutt. Han hadde rundt ansikt, og jeg tenkte at jeg trodde han var kineser. Jeg gikk videre og så mange mennesker med kinahatter som satt i båter og rodde. Jeg satt i en av båtene og var med og rodde.

Dette ble også borte, og så så jeg at jeg var på en stor slette. En savanne. Jeg så en pil-og-bue og jeg sa at jeg trodde jeg var på jakt. Så dukket løven opp igjen. Og en stor horde med zebraer som løp.

Det neste jeg så da var masse hester med indianere på. De jaktet også. Jeg sto og så på, jeg tror ikke jeg var med og red og jaktet, jeg bare var der.

Så - mens de andre jaktet kom en flott indianer mot meg på hesten sin. Han var stor og han hadde masse flotte fjær og hadde et godt, men strengt uttrykk i ansiktet sitt. Jeg følte meg godt tatt vare på og følte meg trygg.

Jeg ble med til leieren og jeg fikk inntrykk av at indianeren som kom mot meg var faren min, eller en myndighetsperson som jeg stolte på og som jeg visste var glad i meg.

Og så fikk jeg ikke være med på mer, for da ble jeg forsiktig fortalt at jeg skulle komme tilbake til den første blomsterengen jeg så da vi begynte. Jeg så da for meg denne åkeren, og så var det ferdig.

Etterpå satte jeg meg opp. Og da føltes alt så veldig virkelig. Det hadde vært litt ullent hele veien, men nå - da jeg var ferdig, virket alt så virkelig. Akkurat som om jeg virkelig husket noe som hadde hendt meg.

Gjennom hele regresjonen kjente jeg lukten av røkelse i rommet og hørte musikken fra CD-spilleren. Og jeg kjente hendene til J-E når han holdt på skuldrene mine eller armen min eller hodet mitt. Det med hendene var litt forstyrrende, men jeg sa aldri i fra om det. Jeg bare følte at han flyttet hendene sine innimellom, og da ble jeg litt satt ut…

Men, det var en ganske sterk opplevelse, så jeg måtte prate med noen, så jeg dro på besøk til kusinen min og vi satt og snakket om det i mange timer.

Jeg tror jeg kommer til å gjøre det igjen. Nå har jeg lagt grunnlaget, føler jeg. Neste gang vet jeg hva jeg går til, tror jeg.

Etterpå - i hele dag - har det kjentes ut som om hodet mitt vokser inni skallen. Det er ikke vondt, men det kjennes… rart.

I går var jeg på alternativmessa i Drammen. Jeg har vært der et par ganger før, og denne gangen virket det som det var færre utstillere enn de andre gangene.

Messa var på First Ambassadør Hotel (mulig det skrives litt mer fancy) og vi var og kikket innom de fleste stands, men var ikke med på noen av foredragene. Jeg lette etter ei som driver med Reconnective Healing som jeg og broren min har vært i kontakt med tidligere og fått utført healing hos. Hun var opptatt, så vi fikk ikke snakket med henne.

På andre siden av rommet satt ei dame ledig. Jeg hadde aldri sett henne før, men ordet regresjonsterapi fanget interessen min. Jeg gikk rett bort til henne og begynte å prate om hva hun driver med. Jeg har sett for meg regresjonsterapi at man ligger på en benk og blir hensatt i en lett transe og så blir ført tilbake til tidligere liv. Men, hun damen her hadde bare et lite avlukke der hun satt selv bak et lite bord og det var en stol bak henne, skrått til høyre for seg. Og en stol foran bordet der klienten kunne sitte.

Vi snakket sammen litt først, jeg spurte om dette med benk og hypnose og slikt, men hun brukte ikke slik, for hun fikk mer informasjon raskere ved å bruke kort og sin egen innsikt og synskhet sa  hun. Jeg var ikke helt overbevist om at dette var noe for meg, men så fortsatte vi å snakke å snakke, og jeg tenkte at jeg skulle gi henne en sjanse.

Hun begynte med å sitte rolig en liten stund. Og så begynte det å rykke i kroppen hennes. Hun satt og det så ut som hun nikket som å si ja, ja, ja, ja.

Hun roet seg igjen og så sa hun at jeg hadde noe med nakken. Og ba meg om å legge hendene nedover siden så spenningen kunne gå ut av kroppen ut av hendene mine. Jeg gjorde som hun ba om og jeg kjente det prikket i hendene, men det kunne like gjerne være bare at blodet strømmet som at det var nakke-spenningen som strømmet…

Hun fortalte at jeg hadde mange ånder rundt meg. Og hun fortalte at farmoren min var med meg. Og hun fortalte litt om livet hennes. Det stemte så langt jeg vet. Men, jeg kjente henne i så veldig mye, og det kan sikkert stemme for flere det hun sa om farmoren min. Da hun «fikk inn» farmoren min gråt hun. Ikke tårer, men hun hulket. Jeg fikk inntrykk av at det var farmoren min som gråt for det livet hun levde.

Og så nevnte hun en i min nærhet som jeg kjente for ikke så lenge siden. (Og nå husker jeg ikke hvem hun sa det var, men jeg kjente jeg grøss i nakken og frysninger ned ryggen da hun nevte denne personen, så jeg visste hvem det var.)

Og så snakket vi om denne personen. Det var Markus sin far, som døde i januar i fjor. Jeg har kjent han i nærheten før også. Hver gang jeg har pratet om han eller tenkt på han så har jeg blitt kald i nakken og kalde grøsninger nedover ryggen. (Jeg vet at det betyr at det er en ånd i nærheten - jeg følte det samme da jeg fikk påvist hjelperne mine i fjor)

Hun kom med en bemerkning som gjorde at jeg stolte på at hun visste hvem hun pratet om. Og så kunne hun fortelle at han var avhengig. Og at han hadde «hengt» seg på meg for å få næring til denne avhengigheten sin. Jeg har strittet i mot uten at jeg har visst om dette. Og så healet hun ånden hans og da var han borte. Healet over til fred på den andre siden.

Så la hun kort på meg og fortalte om hva som vil skje meg det nærmeste året. Og hun hadde nesten bare positivt å komme med. Hun fortalte at jeg i tidligere liv har snyltet på andre og vært uærlig når det gjelder penger, og det har jeg slitt med dette livet her. Men, nå har jeg strevd og slitt nok, og hun sa at fra denne mnd her ville økonomien ordne seg for meg, og etter det vil jeg aldri ha økonomiske problemer igjen.

Jeg syntes det var litt rart, for akkurat denne mnd er det litt trangt økonomisk for meg siden fødselspermisjonen går ut og fra denne mnd har jeg ikke permisjonspenger lengre, og jeg får ikke kontantstøtte før fra neste mnd. Og ikke får jeg annet enn kontatstøtte, barnetrygd og bidrag framover heller. Men, hun holdt fast ved at økonomien trengte bare en bitteliten vipp og så var alt løst og etter det vil ikke det være noe problem lengre. (Jeg har virkelig slitt med inkasso og masse økonomisk tull som nå bare er litt igjen å betale på før jeg er ferdig å gjøre opp for meg… )

Hun hadde satt av 20 minutter til meg, men klokka ringte før vi var ferdige så jeg fikk lengre tid. Vi måtte jo gjøre oss ferdig.

Hun fortalte masse om hvordan jeg er som person, hva jeg har dratt med meg fra tidligere liv og hvordan jeg skulle bruke det i mitt liv nå…

Til slutt ville jeg spørre om vannskrekken min stammer fra drukning i tidligere liv. Hun ble stille litt, rykket litt i kroppen og gikk inn i seg selv og så sa hun at jeg ikke hadde druknet noen gang. Men, jeg var blitt abortert to ganger. Og det hadde vært smertefulle opplevelser for meg, og jeg forbinder det med vann - fostervann - vann…

***

Etter turen hos regresjons-damen gikk jeg for å ta aurabilde. Det var masse ventetid, men endelig var det min tur.

Jeg har ofte hatt bilder som er røde, gule og grønne når jeg har tatt aurabilde før. Men, i går var bildet mest rosa. Det var nytt for meg.

Jeg skal legge inn alle aurabildene mine og skrive litt om de siden…

Takk for nå