Nå er det snart et år siden pappa fikk hjerneslag. Det er snart ett år siden jeg ble kjent med pappa’n min igjen.
Og først nå føler jeg at vi blir litt kjent. På ordentlig.
Jeg har litt dårlig samvittighet for at jeg har vært litt for lite hos han dette året. Det har vært vanskelig å være hos han syns jeg. Følt at jeg ikke kjenner han så godt og at han ikke har vært så lett å bli kjent med. Og det er ikke noen god følelse å kjenne på. Selv om han aldri var her for meg under oppveksten, så har jeg alltid hatt lyst til å bli kjent med han, jeg har alltid hatt lyst til å være en del av livet hans.
Og så har jeg blitt det nå. Men, det vanskelige har vært at han ikke har skjønt hvem jeg er. Sist vi hadde kontakt var jeg tenåring, og jeg har forandret meg litt siden den gangen… 
Så da vi møttes rett etter ulykken hans skjønte han ikke hvem jeg var (forståelig nok). Men, det har ikke virket som han har skjønt det i ettertid heller.
Han har ringt meg når han trenger mat eller penger eller har regninger jeg skal betale. Og jeg har vært innom hos han da, men det har blitt snarvisitter.
Tidligere i år tok jeg han med til legen fordi han hadde skadet foten sin, antakelig vrikket den. Da var vi sammen i et par timer eller noe sånt. Og vi fleipet og lo sammen. Det var nesten som gamle dager. 
Han har vært mye sint. Han har sagt til broren min og kona hans at han skjønner at ulykken hendte, og at han syns det var kjempedumt. Han er sint og lei seg for at han ikke er som før. Han har vanskelig for å snakke sammenhengende i mer enn noen få ord. Det går helt i ball for han om han prøver å si en hel setning om den blir for lang.
Og på onsdag ringte en nabo fra leiligheten til pappa. Hun fortalte at pappa ikke hadde fått mat eller medisiner fra hjemmesykepleien og at hun hadde smurt mat til han da. Jeg prøvde å få tak i hjemmesykepleien etter denne samtalen, men ingen tok telefonen der.
Men, dagen etter ringte hjemmesykepleien selv og fortalte at pappa ikke hadde villet spise noe mat de to siste dagene og at han var deprimert og sint og lei seg og ville ta livet av seg, han ville ikke leve lenger. Derfor ringte de meg.
Jeg kastet meg på telefonen og fikk snakket med legen hans. Jeg dro og hentet pappa for å få han til legen, og da jeg kom hjem til han så ha sliten ut. Men, han var blid og smilte. Jeg fikk han til å få på seg sko og jakke (han skjønte ingenting stakkar) og jeg forklarte at vi skulle en tur til legen fordi han hadde snakket om at han ikke ønsket å leve mer og at han var deprimert.
Vi satt hos legen halvannen time før vi fikk snakket med han. Pappa husket at han hadde vært der en gang før (det var da han skadet foten sin tidligere i år). Men, da legen spurte hvorfor han var der nå kunne han ikke svare på det. Ikke kunne han svare på hvor han bor heller. Jeg vet ikke om det var at han ikke skjønte hva legen spurte om (han snakket kav bergensk ) eller om det var at han ikke skjønte spørsmålet…
Legen ville ha han inn til noen undersøkelser, og spurte pappa om det var greit. Om det var greit å legge han inn til sykehuset for å ta noen prøver og sånn. Pappa ble stille, og så brøt jeg inn og sa at han skulle få komme hjem igjen, men at han skulle ta noen prøver og undersøkelser først der han har vært før. Og da var det greit.
Da vi satt på venterommet for å komme inn til legen var det også ei ung dame der med en babyjente på ca halvt år. Pappa smilte til babyen og sa hei til henne. Og sa at det var en snill baby.
Og så sa han at det hadde jeg vært da jeg var liten. Jeg så overrasket på han. Og spurte om han husket at jeg hadde vært snill da jeg var liten. Åja, det husket han, sa han med trykk på hvert ord. Jeg svarte at det var lenge siden og han så på meg og sa at han husket det for det, han.
Og det er første gang siden jeg var 13 år at jeg følte at jeg har en pappa. En ordentlig pappa. Han husket meg fra jeg var liten og kunne fortelle om det.
Han har fortsatt problemer med å sette sammen mange forskjellige ord til en setning, men han klarte å formidle at han husket meg som liten og at jeg var snill. Det så nesten ut som han var tilbake for 35 år siden, da jeg var liten jente.
Nå gleder jeg meg til å bli enda bedre kjent med han. Virker som det går framover med han nå.
Så da vi var inne hos legen ble vi enige om at legen skulle ringe meg dagen etter og så skulle jeg kjøre han til sykehuset.
Og på fredag ventet jeg på telefon hele formiddagen. Eneste telefon jeg fikk var fra Bjørg Fjell Vikarbyrå om et evt. jobbintervju… (og det var en positiv samtale det, altså… )
Men, så ringte legen. Denne innleggelsen måtte gå via hjemmesykepleien, så da ble ansvaret for dette tatt bort fra meg. Legen skulle snakke med hjemmesykepleien, og så skulle vi ta det derifra.
Hj.sykepleien ringte meg litt senere på dagen. De sa at ingenting ville bli gjort før på mandag, så det var ingenting de kunne gjøre for pappa i løpet av helgen. Og møter om innleggelse er på onsdager, så han kommer ikke inn før tidligst på torsdag igjen… jeg håper det går greit.
Men - det med selvmordstanker og slikt; han benektet dette da vi var hos legen. Det var visst bare tull. Men, så sa han tidligere at det ikke var sant at han hadde revet ned noen skaper i gangen og gjort noe så det ble oversvømmelse av vann i gangen i blokka hans også (noe noen naboer og hj.sykepleien fortalte meg en gang) - så jeg håper det hjalp de milde beroligende tablettene vi fikk med oss resept på da vi gikk fra legen.
Så dro vi hjem til pappa. Jeg fikset mat til han, og så sa jeg at vi snakkes. Og så dro jeg. Og var ganske glad for det som hadde skjedd på venterommet hos legen.
Så sånn er det fatt med pappan min akkurat nå om dagen. Hj.sykepleien ringte på fredag og sa at pappa hadde snakket om at han skulle på sykehuset. Så han husket fra vi var hos legen. Så jeg tror han kommer seg.
Skriv ein kommentar