wander wonder

Jeg håper virkelig ikke at jeg kommer til å få en sånn melding igjen som jeg fikk i dag… det var virkelig kjipt, for å si det pent.

Jeg har et ansettelsesforhold til et vikarbyrå. Og så hadde de et oppdrag til meg som var virkelig midt i blinken, og på 6 mnd med mulighet for forlengelse. Det var drømmejobben… jeg fikk jobbe med data og nye programmer og litt utfordringer og litt prating med kunder i telefon. I tillegg var det et program der som de andre ikke kjente så masse til som jeg skulle læres opp til å bruke. Det var kjempemoro.

Jeg var på opplæring mandag og tirsdag i påsken - for å få med meg faktureringen. Det virket vanskelig, men ikke uoverkommelig, og jeg syns det var en fin utfordring.

Tirsdag etter påsken begynte jeg selvstendig i jobben. På opplæring, selvfølgelig. Og fredagen da jeg hadde jobbet ferdig den uken ble jeg også invitert med på middag sammen med de andre. Koselig og morsomt var det.

For å gjøre en kort historie lang: Jeg fortsatte å jobbe der uken etter. Og denne uken er den 3′dje uken etter påsken som jeg har vært på arbeidsplassen og lært meg forskjellige programmer og kunder å kollegaer å kjenne.

Jeg syns det har gått greit. Jeg føler ikke at jeg har hatt noe problem med de ansatte. Ikke har jeg gjort noen store feil i jobben heller.

I går ble jeg kalt inn på kontoret til sjefen min. Hun spurte meg om hvordan jeg trivdes her, og hvordan jeg trivdes med arbeidsoppgavene og kollegaene. Jeg likte meg veldig godt jeg, og det sa jeg også. Og jeg liker å jobbe med det jeg hadde av arbeidsoppgaver og det sa jeg også.

Ikke noe spesielt på jobben i dag heller. Før jeg ble innkalt på kontoret i dag igjen. Ante fred og ingen fare. Og så sier hun at hun ikke hadde noe annet valg enn å la meg gå. De hadde hatt en felles avgjørelse på det. Det viktigste for bedriften var miljøet, og jeg passet ikke inn.

Jeg fikk skikkelig vondt i magen. Hjertet dunket hardt. Hardt. Vondt. Og ting falt litt på plass. De andre har virket litt kjølige og stive, syns jeg. Men, jeg har tenkt at det går seg til når vi blir bedre kjent. Men, jeg er nok litt for mye for dem, tror jeg. De er litt roligere og mer dempet enn meg, og det passet dem ikke at jeg var for høylydt. Hun sa ikke det direkte, men det var litt underforstått.

Jeg skulle ikke ta det personlig, og det hadde ikke noe med arbeidet mitt å gjøre heller.

Det er en veldig liten bedrift og da er det nok viktig at alle går overens. At alt stemmer. Når det er så få så er det at kun én person ikke passer inn så går det veldig mye ut over alle sammen enn om det hadde vært mange som jobbet der.

Jeg spurte om når det var fra, og hun sa at hun ikke ville kreve at jeg skulle komme på jobb i morgen. Hun skjønte meg om jeg ikke orket det. Og det er to ukers oppsigelse, så jeg skulle ikke stå på bar bakke selv om jeg valgte å ikke jobbe de to ukene. Jeg skulle bare skrive opp timer og så skulle det være en sak mellom bedriften og vikarbyrået.

Hun syntes jeg tok det skummelt pent, sa hun. Jeg var rolig, men inni meg var det storm. Og så fortsatte hun å prate nesten medfølende, og da kom tårene. Det var fælt. Jeg ville ikke at hun skulle se at tårene kom. Greit at det syntes på meg at jeg hadde det vondt, men ikke tårer. Det var det verste, syns jeg.

Så jeg pakket sammen. Fant fram de tingene som jeg ikke var ferdig med og ga de til sjefen. Drakk opp kaffen min og gikk stille ut døra og dro. Jeg sa ikke noe til de andre heller. De ville ikke ha meg der, og jeg ville ikke si noe til dem så de fikk se reaksjonen min heller.

Men, så har jeg opplevd dette også. Håper virkelig ikke jeg kommer til å gå gjennom noe slikt igjen, for det var veldig tungt og vanskelig. Føler meg lite verdsatt akkurat nå.

Og jeg kommer til å være redd for neste jobb. Jeg vet ikke om jeg kommer til å klare å være meg selv mer… og jeg vet ikke hvordan være noen annen enn meg selv. Jeg kan nok dempe meg en liten stund, men jeg klarer nok ikke å legge bånd på meg lenge. Jeg er meg, jeg er pratsom og sosial og jeg ler høyt og godt og lenge…

Det passet ikke i denne jobben, med disse folkene. Dem om dét.

This entry was posted on Onsdag, April 25th, 2007 at 20:04 and is filed under Generelle tanker og meninger om mangt og meget. You can follow any responses to this entry through the RSS 2.0 feed. You can leave a response, or trackback from your own site.