wander wonder

Det hender innimellom at gubbemannen plutselig blir sint og kaster ting fra seg og brøler. Jeg skvetter hver eneste gang og blir skikkelig redd når han blir sint. Og hver gang tenker jeg at dette orker jeg ikke, jeg blir helt ødelagt når han blir sint.

Men, det er ikke ofte det skjer, og jeg er absolutt ikke sånn at jeg går på tå hev og passer meg for at han ikke skal bli sint. Det er nok mer meg som har irriterte utbrudd enn han og det er veldig sjelden vi krangler.

Men, i går kveld skjedde det igjen. Han gikk inn på badet for å vaske den for første gang siden så lenge jeg kan huske. Og så skulle sønnen min på do. Det så ut for meg som om han ikke klarte å vente lenger så jeg gikk inn og sa at «han må veldig tisse, altså» (for meg var det absolutt ikke i en sint eller irritert tone, bare som en helt vanlig ting å si)

Men, da ble gubben rasende. Han skrek til og kastet dobørsten i søpla og banna og sverta.

Og jeg skvatt som jeg alltid gjør. Det var helt forferdelig. Jeg fikk vondt i magen og begynte nesten å grine. Men, så ble jeg så sint også. Jeg fikk guttungen inn på badet og gikk etter mannen og sa hva jeg mente om oppførselen hans. Og han fortsatte å brøle og være sinna. Og da ble jeg sinna. Jeg var dritredd samtidig, men sinna også.

Så satte han seg i sofaen. Jeg kjente jeg nesten ikke fikk puste. Fordi jeg var sint og redd. Og så gikk jeg inn på rommet for å lese og roe meg ned.

Jeg klarte ikke roe meg, så jeg gikk ut og gikk bort til mannen som hadde satt seg i sofaen. «Takk skal du ha,» hvisket jeg - klarte ikke snakke høyt engang. «Nå har du ødelagt denne kvelden også» (eller noe sånt) Og så gikk jeg rundt meg selv. Og så sa han noe sint igjen, og da glemte jeg å være redd og bare brølte til han. Jeg bøyde meg over han der han halvveis satt/ halvveis lå i sofaen. Jeg husker ikke hva jeg sa, men det var noe med det at det kan da umulig være noe å være sint for at noen må på do, man må da for h… kunne gå på do selv om man driver og vasker, og skulle guttungen tisse på seg for at gubben skulle få vaske doen i fred.(eller noe sånt)

Og jeg var så sint at jeg hang over han. Et øyeblikk så det faktisk ut som mannen ble redd. Han rygget bakover.

Så gikk jeg inn på soverommet igjen, og da kom reaksjonen. Jeg begynte å gråte skikkelig. Jeg hulket og gråt og var helt utafor. Tårene rant i strie strømmer og jeg la meg ned i senga og bare gråt og gråt.

Etter en liten stund kom mannen inn satte seg på sengekanten og tok rundt meg og ga meg en kjempeklem. Jeg vet ikke om han sa så mye, for jeg hørte ikke noe da jeg hadde ørepropper… Vi satt en stund og holdt rundt hverandre og så ble jeg rolig igjen.

Vi fortsatte faktisk å diskutere igjen, og han dro fram at han hadde kjøpt ekstra godt til middag og øl som vi kunne kose oss med til Frustrerte Fruer og tilogmed en liten sjokolade til meg.

Og da tente jeg igjen. Sa at det ikke hadde noenting med saken å gjøre. Jeg sa at det var kjempefint av han å kjøpe sjokolade og en øl og det var kjempegodt det han hadde kjøpt til middag, men det hadde ingenting med å vaske badet å gjøre eller at guttungen måtte på do.

Vi ble venner igjen. Og da vi satt rolig og så på TV sammen etterpå, sa han: «Ja, nå er det i hvert fall ikke noen tvil om hvem som er sjefen her!» og så sa han at jeg hadde blitt så sint at nesevingene hadde utvidet seg…

Jeg har vært så sint før også, men da har jeg ikke latt det gå ut over han, jeg har nok latt mye av sinne mitt mot han renne ut i sanden, gått det av meg, eller grått det av meg… i går klarte jeg ikke å verken gråte det bort eller gå det av meg.

This entry was posted on Onsdag, Mai 23rd, 2007 at 17:15 and is filed under Generelle tanker og meninger om mangt og meget. You can follow any responses to this entry through the RSS 2.0 feed. You can leave a response, or trackback from your own site.