wander wonder

Det kilte ganske bra i magen da jeg kom til J-E. Vi pratet litt først om forskjellige ting med regresjon og healing og slikt, og så la jeg meg på benken og han la et teppe over meg og en pose over øynene.

Han la hendene på skuldrene mine og skulle geleide meg på veien. Jeg så bare innsiden av øyelokkene mine lenge. J-E sa jeg skulle se for meg han og meg på en blomstereng. Det hadde jeg problemer med, men til slutt så jeg meg og en annen for meg på en kornåker (som er ved siden av der moren min bor) og tenkte at det får være bra nok.

Så skulle jeg gå videre på denne engen (åkeren) og mot en skog. Vi skulle gå på en sti og ned mot en strandkant. Vi skulle komme til en lysning og deretter til en korridor med dører.

Jeg hadde store problemer med å komme meg videre. Jeg klarte å se skogen og jeg så også korridoren, men jeg kom meg ikke videre. Jeg bare SÅ korridoren, jeg klarte ikke å gå inn der. Jeg så tilslutt en liten dør litt foran og til høyre - det så ut som en liten huleinngang. Jeg prøvde å gå inn der, men jeg tror ikke jeg klarte å gå inn der, jeg fikk aldri følelsen av å gå inn der.

Men, så så jeg skisser foran meg. Skisser av mennesker. Foran meg hele tiden. Det var mange. Vi satt i en båt som var lang og tynn. Alle foran meg rodde, men jeg hadde ikke følelsen av at jeg rodde selv. Dette varte en stund. Det var mørkt rundt meg hele veien.

Men, så var det som jeg var i et klasserom. Jeg så ned på mange gammeldagse pulter og det var et gutteklasserom. Pultene var av gammeldags karakter. Og guttene hadde hatter på seg, sånne som lignet på sixpence. Bakerst på den ene rekka satt en gutt som ble hjulpet av lærerinnen.

Jeg fikk ikke inntrykk av at noen av dem var meg, men det var gutten og lærerinnen jeg så best. J-E sa jeg skulle spørre om noen av dem ville meg noe, og jeg tenkte spm, og akkurat i det bildet skiftet til noe annet så det ut som gutten så opp på meg.

Så var jeg på en vei (det var som sagt veldig ullent, og jeg så mest bak øynene mine) og jeg tenkte at jeg var på en gård. Jeg så rundt meg og fikk se en seter. Og neste gang jeg fokuserte på noe så jeg en dame med konehette og mørk kjole med hvitt forkle over - sånn som man hadde før, og så en gård på høyre side, litt foran meg. Gården var kjempestor, så jeg tenkte at jeg sikkert var ganske liten.

Det neste jeg så da jeg kikket rett fram var låven på denne gården, og så forandret den seg til et slott. Jeg gikk inn i slottet (tror jeg, for plutselig var jeg inne der i hvert fall) og da var jeg inni en kirke. Jeg så jesusbarnet på armen til jomfru Maria og flotte kirkemalerier.

Jeg fikk ikke noe inntrykk av om det var noen der først, før J-E spurte om jeg var alene. Så så jeg at det var noen andre der også. Jeg tenkte om det var en dåp eller begravelse eller noe, og så så jeg en hvit kiste. (Jeg fikk veldig følelsen av at jeg satte alt i scene selv - at jeg diktet det opp)

Først trodde jeg at det var begravelsen til faren til ene sønnen min, men så fikk jeg se i kisten at det var en mann med krone - kongekrone. Mulig jeg var i en kongebegravelse, men jeg vet ikke hva det var.

Jeg ble borte derifra også - og så husker jeg ikke helt hva som skjedde med en gang, men etterhvert var jeg i hvert fall i en skog. Og for første gang kunne jeg se meg selv. Jeg klarte å bøye hodet ned så jeg kunne se nedover meg selv. Jeg så at jeg gikk. Og at jeg hadde blå bukser og brune sko eller støvler. Og jakka var rød, og jeg hadde et gevær på høyre arm.

Jeg gikk alene i skogen. Det var masse trær der, høye trær uten grener - antakeligvis furuer. Det var trist der, tåkete.

Jeg gikk alene en lang stund - og så kom jeg til en liten lysning. Jeg så først Eiffeltårnet, men så endret det seg til å ligne et trekantet ett-eller-annet som lignet på en romrakett - men så så jeg at det var en tipi, sånn indianertelt. Jeg så på dette teltet og så så jeg en ung dame med et lite barn på armen komme fram fra baksiden av teltet. Jeg så at jeg pekte på dem med geværet mitt og så kjente jeg fysisk at det stakk i magen (sånn som om jeg gruet meg til noe) og så så jeg ikke mer. Jeg fikk inntrykk av at jeg ikke lot de overleve, meg jeg så ikke at jeg tok livet av noen.

Jeg gikk videre i skogen, jeg var fortsatt soldat. Jeg så på meg selv og syntes jeg så ut som en tegneseriesoldat, litt som en tinnsoldat fra eventyret. Så så jeg mange andre som var kledd som meg. De var soldater alle sammen. Jeg fikk inntrykk av at vi var i Frankrike, eller at vi var franske i hvert fall…

Så skulle jeg videre. Jeg så en løve - en sånn løve som i Narnia. (Jeg så masse som hadde med eventyr eller tegneserie å gjøre) Og så ble jeg fortalt at jeg skulle gå tilbake til korridoren og finne en ny dør. Det tok litt tid, men så så jeg korridoren. Og så så jeg noe som lyste rødt. Jeg tenkte på jordbær, og så kom jeg mot lyset. Det var et vindu, og gjennom vinduet så jeg en mann som tente et lys i vinduskarmen. Han hadde rød kappe med hette på. Han kikket opp og jeg så at det var en ond mann. Gjennomført ond. Fantes ikke noe godt i han. Og jeg tenkte på «Lord of the rings». Og syntes det ble litt teit.

Så ble det borte og jeg så en slette. Jeg gikk bortover sletten. Og kom til en liten haug, der satt en liten gutt. Han hadde rundt ansikt, og jeg tenkte at jeg trodde han var kineser. Jeg gikk videre og så mange mennesker med kinahatter som satt i båter og rodde. Jeg satt i en av båtene og var med og rodde.

Dette ble også borte, og så så jeg at jeg var på en stor slette. En savanne. Jeg så en pil-og-bue og jeg sa at jeg trodde jeg var på jakt. Så dukket løven opp igjen. Og en stor horde med zebraer som løp.

Det neste jeg så da var masse hester med indianere på. De jaktet også. Jeg sto og så på, jeg tror ikke jeg var med og red og jaktet, jeg bare var der.

Så - mens de andre jaktet kom en flott indianer mot meg på hesten sin. Han var stor og han hadde masse flotte fjær og hadde et godt, men strengt uttrykk i ansiktet sitt. Jeg følte meg godt tatt vare på og følte meg trygg.

Jeg ble med til leieren og jeg fikk inntrykk av at indianeren som kom mot meg var faren min, eller en myndighetsperson som jeg stolte på og som jeg visste var glad i meg.

Og så fikk jeg ikke være med på mer, for da ble jeg forsiktig fortalt at jeg skulle komme tilbake til den første blomsterengen jeg så da vi begynte. Jeg så da for meg denne åkeren, og så var det ferdig.

Etterpå satte jeg meg opp. Og da føltes alt så veldig virkelig. Det hadde vært litt ullent hele veien, men nå - da jeg var ferdig, virket alt så virkelig. Akkurat som om jeg virkelig husket noe som hadde hendt meg.

Gjennom hele regresjonen kjente jeg lukten av røkelse i rommet og hørte musikken fra CD-spilleren. Og jeg kjente hendene til J-E når han holdt på skuldrene mine eller armen min eller hodet mitt. Det med hendene var litt forstyrrende, men jeg sa aldri i fra om det. Jeg bare følte at han flyttet hendene sine innimellom, og da ble jeg litt satt ut…

Men, det var en ganske sterk opplevelse, så jeg måtte prate med noen, så jeg dro på besøk til kusinen min og vi satt og snakket om det i mange timer.

Jeg tror jeg kommer til å gjøre det igjen. Nå har jeg lagt grunnlaget, føler jeg. Neste gang vet jeg hva jeg går til, tror jeg.

Etterpå - i hele dag - har det kjentes ut som om hodet mitt vokser inni skallen. Det er ikke vondt, men det kjennes… rart.

This entry was posted on Fredag, Oktober 12th, 2007 at 22:44 and is filed under Generelle tanker og meninger om mangt og meget. You can follow any responses to this entry through the RSS 2.0 feed. You can leave a response, or trackback from your own site.