Jeg er en hissigpropp, jeg blir ofte irritert og kan innimellom sprekke og eksplodere skikkelig… men det varer aldri lenge, og så er det solskinn igjen…

I dag da jeg kom hjem fra jobb hadde ikke Markus kommet hjem enda… Ikke noe rart det, han er ofte hos en kamerat etter skolen. Det hender like ofte at han glemmer å gi beskjed om hvor han er før det har gått noen timer, men han husker det som regel etter en stund. Eller så kommer han hjem i rimelig tid, så da blir det ikke noe å snakke om.

Men, i dag tikket klokka og ikke noen beskjed… klokka dro seg mot 6 og så 7 og så 8 - ingen beskjed… jeg begynte å bli litt bekymret, men ikke mer enn at jeg kikket på klokka oftere og oftere…

Så ble klokka halv ni og nærmet seg ni… da klarte jeg ikke være rolig mer og startet å ringe kamerater… Ringte han som Markus er mest sammen med, men der var han ikke. Kameraten mente at Markus var hos en annen gutt i klassen - han nevnte et navn jeg kjente igjen, men ikke noe mer enn at Markus har fortalt om denne vennen tidligere i klassesammenheng.

Så jeg fikk ikke tak i flere. Jeg hadde ikke noen klasseliste for å ringe rundt, men så husket jeg at jeg hadde en liste over de som skulle være med på aktiviteter i fbm 17-mai arrangementet. Jeg lette etter den lappen, men den fant jeg selvfølgelig ikke. Jeg ergret meg skikkelig over det, for jeg hadde faktisk sett den lappen tidligere på dagen…

Så ringte telefonen… og det var Markus. Lys og lett i stemmen: «Kan du komme og hente meg?» Jeg fikk adressen og dro ned for å hente han. Og jeg var rasende Han rakk å komme seg inn i bilen før jeg startet å kjefte. Jeg kjefta og kjefta og kjefta. Jeg skrek av sinne.

Og så forstod han ikke hvorfor jeg var så sint…

Jeg ble skikkelig slem med han nå - og sa at jeg var sint fordi jeg var redd det hadde skjedd han noe. Jeg var rasende hele veien hjem. Jeg sa at han aldri, aldri, aldri noensinne skulle få lov til å være med noen hjem fra skolen noe mer. ALDRI!

Men, jeg måtte komme med nådestøtet også… og jeg sa at som straff fikk han heller ikke gå på kino i morgen for å se Spiderman III - og det var da han begynte å grine. Og jeg fikk litt dårlig samvittighet, men jeg måtte vri kniven rundt også - jeg sa at «jeg håper du har hatt det gøy i dag» og han sa «mmm-mm» og jeg sa videre «det er jaggu fint, for den dagen her kostet deg Spiderman»

Jeg sa ifra på slutten av turen hjem at jeg nå var ferdig med å være sinna, og at jeg ville ha en unnskyldning for at han ikke hadde gitt beskjed og at det var kylling og ris på kjøkkenet. Han snufset og gråt og sa at han ikke ville ha mat - og så pusset han tenner og gikk og la seg.

Jeg hørte fra rommet hans i andre etg at han hulket og gråt. Og da fikk jeg skikkelig dårlig samvittighet. Jeg begynte å gråte selv også. Klarte ikke å la være. Jeg fikk vondt i magen da jeg tenkte på den lille gutten min som var så lei seg, og som ikke hadde vært hos kameraten sin for å gjøre meg noe vondt, men fordi han ville ha det gøy. Og jeg tenkte på at han ofte faller litt mellom to stoler fordi han er midterste barnet…

Og da gikk jeg gråtende opp til han og ga han en tårevåt kos og sa unnskyld for at jeg var så sint. «Det er ikke derfor jeg er lei meg,» sa han. Jeg nikket mot kinnet hans og sa at jeg skjønte det. Jeg sa igjen at jeg var så sint fordi jeg var redd for han og at jeg unnskyldte meg for at jeg ble så sint som jeg ble, og at jeg hadde ombestemt meg mht kinoen. Jeg sa at vi kan dra på kino allikevel i morgen.

Jeg tror han skjønte at det er viktig å gi beskjed. Jeg tror han kommer til å si ifra neste gang. Og neste gang. Og neste gang igjen.

Og i morgen skal vi på kino…