Jeg har oppdaget sukkerfri sjokolade. Og det smakte faktisk like godt som vanlig sjokolade, tror jeg syns det smaker bedre tilogmed.
Søtstoff må det jo være, så jeg var litt skeptisk da jeg første gang kjøpte denne sjokoladen på RIMI. Men, så sto det at det var et søststoff som er laget av korn. Og da er det vel ikke kunstig… og derfor kan jeg endelig spise sjokolade uten å få så veldig dårlig samvittighet.
Tror kanskje jeg tilogmed kan kutte ut sukker i det hele tatt, jeg… nå som jeg har sukkerfri sjokolade og sukkerfri godteri… Håper bare det ikke er for godt til å være sant, at det ikke er skadelig søtstoff i disse produktene…
Jeg håper virkelig ikke at jeg kommer til å få en sånn melding igjen som jeg fikk i dag… det var virkelig kjipt, for å si det pent.
Jeg har et ansettelsesforhold til et vikarbyrå. Og så hadde de et oppdrag til meg som var virkelig midt i blinken, og på 6 mnd med mulighet for forlengelse. Det var drømmejobben… jeg fikk jobbe med data og nye programmer og litt utfordringer og litt prating med kunder i telefon. I tillegg var det et program der som de andre ikke kjente så masse til som jeg skulle læres opp til å bruke. Det var kjempemoro.
Jeg var på opplæring mandag og tirsdag i påsken - for å få med meg faktureringen. Det virket vanskelig, men ikke uoverkommelig, og jeg syns det var en fin utfordring.
Tirsdag etter påsken begynte jeg selvstendig i jobben. På opplæring, selvfølgelig. Og fredagen da jeg hadde jobbet ferdig den uken ble jeg også invitert med på middag sammen med de andre. Koselig og morsomt var det.
For å gjøre en kort historie lang: Jeg fortsatte å jobbe der uken etter. Og denne uken er den 3′dje uken etter påsken som jeg har vært på arbeidsplassen og lært meg forskjellige programmer og kunder å kollegaer å kjenne.
Jeg syns det har gått greit. Jeg føler ikke at jeg har hatt noe problem med de ansatte. Ikke har jeg gjort noen store feil i jobben heller.
I går ble jeg kalt inn på kontoret til sjefen min. Hun spurte meg om hvordan jeg trivdes her, og hvordan jeg trivdes med arbeidsoppgavene og kollegaene. Jeg likte meg veldig godt jeg, og det sa jeg også. Og jeg liker å jobbe med det jeg hadde av arbeidsoppgaver og det sa jeg også.
Ikke noe spesielt på jobben i dag heller. Før jeg ble innkalt på kontoret i dag igjen. Ante fred og ingen fare. Og så sier hun at hun ikke hadde noe annet valg enn å la meg gå. De hadde hatt en felles avgjørelse på det. Det viktigste for bedriften var miljøet, og jeg passet ikke inn.
Jeg fikk skikkelig vondt i magen. Hjertet dunket hardt. Hardt. Vondt. Og ting falt litt på plass. De andre har virket litt kjølige og stive, syns jeg. Men, jeg har tenkt at det går seg til når vi blir bedre kjent. Men, jeg er nok litt for mye for dem, tror jeg. De er litt roligere og mer dempet enn meg, og det passet dem ikke at jeg var for høylydt. Hun sa ikke det direkte, men det var litt underforstått.
Jeg skulle ikke ta det personlig, og det hadde ikke noe med arbeidet mitt å gjøre heller.
Det er en veldig liten bedrift og da er det nok viktig at alle går overens. At alt stemmer. Når det er så få så er det at kun én person ikke passer inn så går det veldig mye ut over alle sammen enn om det hadde vært mange som jobbet der.
Jeg spurte om når det var fra, og hun sa at hun ikke ville kreve at jeg skulle komme på jobb i morgen. Hun skjønte meg om jeg ikke orket det. Og det er to ukers oppsigelse, så jeg skulle ikke stå på bar bakke selv om jeg valgte å ikke jobbe de to ukene. Jeg skulle bare skrive opp timer og så skulle det være en sak mellom bedriften og vikarbyrået.
Hun syntes jeg tok det skummelt pent, sa hun. Jeg var rolig, men inni meg var det storm. Og så fortsatte hun å prate nesten medfølende, og da kom tårene. Det var fælt. Jeg ville ikke at hun skulle se at tårene kom. Greit at det syntes på meg at jeg hadde det vondt, men ikke tårer. Det var det verste, syns jeg.
Så jeg pakket sammen. Fant fram de tingene som jeg ikke var ferdig med og ga de til sjefen. Drakk opp kaffen min og gikk stille ut døra og dro. Jeg sa ikke noe til de andre heller. De ville ikke ha meg der, og jeg ville ikke si noe til dem så de fikk se reaksjonen min heller.
Men, så har jeg opplevd dette også. Håper virkelig ikke jeg kommer til å gå gjennom noe slikt igjen, for det var veldig tungt og vanskelig. Føler meg lite verdsatt akkurat nå.
Og jeg kommer til å være redd for neste jobb. Jeg vet ikke om jeg kommer til å klare å være meg selv mer… og jeg vet ikke hvordan være noen annen enn meg selv. Jeg kan nok dempe meg en liten stund, men jeg klarer nok ikke å legge bånd på meg lenge. Jeg er meg, jeg er pratsom og sosial og jeg ler høyt og godt og lenge…
Det passet ikke i denne jobben, med disse folkene. Dem om dét.
Det var så koselig i går. Da var pappa og jeg litt mer sammen enn vi har pleid i det siste. Han har vært hjemme lenge nå, og det har gått kjempefint.
Han får besøk av hjemmesykepleien tre ganger om dagen. De passer på at han får tatt medisinene sine og hjelper han med å fikse mat. Ellers fikser han seg mat selv når han er sulten.
Jeg har handlet endel for han med jevne mellomrom, men det er alltid fullt i kjøleskapet når jeg kommer dit, så han er nok på butikken selv også.
For noen uker sider ringte broder’n og fortalte at kona hans hadde møtt pappa ute. Han lurte på om det var noe særlig lurt. Og det var det. Pappa hadde vært hos frisøren helt av seg selv, og det gikk kjempefint det. Siden da har han vært mye ute og gått turer selv. Noen ganger har han glemt å ta på seg sko, men ellers går alt kjempefint.
Og i går var det vårmøte i hytteforeningen der han har hytte her i Drammen. Jeg hadde glemt å si ifra til han, så da jeg kom et kvarter før møtet skulle begynne så ble han litt usikker. Han satt i gangen i blokka sammen med et par damer og de sa at han selvfølgelig måtte gå. Så han ble jo med.
Vi låner bilen hans nå som han ikke kan bruke den selv, og det var den jeg kjørte i går. Han ble glad da så at bilen hans var her. Han lo litt og sa at den er så fin… og spurte om jeg ikke var enig, og det måtte jeg jo bare være…
Vi kom oss opp i kolonihagen og opp i hytta hans. Den er kjempefin — og veldig ryddig, selvfølgelig. (Han ble veldig opprørt og begynte nesten å grine da han så det lille rotet som lå på gulvet i bilen hans da vi dro fra han…)
Da vi kom opp i forsamlingslokalet var det fullt av folk der. Jeg kjente ingen av dem, og jeg vet ikke om noen av dem visste at pappa hadde noen barn, så jeg vet ikke hva de tenkte da jeg og pappa kom sammen inn der. Vi kom for sent, så vi måtte bare finne plass og sette oss.
Det var et relativt kjedelig møte. Tror ikke pappa klarte helt å følge med i svingene heller. Men, vi var der i hvert fall.
Det var så koselig å være sammen i går. Før har jeg nesten bare vært der og levert mat og så dratt igjen med en gang. Men, i går fikk vi snakket litt sammen. Og noe han sa på veien opp til hytteområdet fikk meg til å tro at han husker meg allikevel, og at han husker (eller i hvert fall skjønner) hvem jeg er.
Jeg tror nok pappa og jeg kommer til å være mer sammen framover. Jeg kan ta med ungene - i hvert fall Mathilde (vet ikke om gutta vil) og være sammen med han på hytta litt i sommer. Siden den ligger midt i byen er det bare å være der noen timer og så bare dra hjem igjen.
I dag satt Mathilde i sofaen og spilte gitar og sang. Jeg tok det opp med digitalkameraet mitt, og nå har jeg lastet opp videoen til Youtube… det kiler litt, kanskje vi får masse negativ publisering nå…
Så er det påskeferie, ja… Mathilde er på hytta med pappa’n sin, og jeg er igjen i byen sammen med gutta. Det er rolig og deilig her, og vi skal kose oss fram til søndag. Da blir det full fart igjen når Mathilde og pappa’n og bikkja kommer hjem igjen.
I dag har jeg foreløbig ikke gjort stort… har bare sjekket litt rundt på nettet om det er noe spennende, men det er ikke mye nytt i hvert fall… ikke der jeg har ferdes.
I går fikk jeg lønn og da ble det shopping på meg… Jeg kjøpte klær til Mathilde for 1000,- kr og det var ganske deilig. Ikke å bruke pengene sånn direkte, men å få kjøpt klær til henne. Hun har vokst litt i det siste, så 1-års klærne har begynt å bli for små.
Så påskens prosjekt er å få vasket alle klærne hennes og rydde ut av skapet og inn med nye klær i riktig størrelse.
Det ble en rosa kamuflasjebukse og et rosa kamuflasjeskjørt, ellers klarte jeg faktisk å styre litt unna rosa. Det ble en olabukse, en svart bukse, noen gensere og noen t-skjorter. Og jeg gleder meg til hun kommer hjem og skal ta det i bruk.
Ellers i påsken skal jeg nok se på «Malstrøm» - tror jeg har nevnt den i en tidligere tråd her. Den har blitt vudert på Dagbladet, og har fått slakt. Her er vurderingen fra Dagbladets filmkritiker… Jeg gleder meg i hvert fall til å se den.
Har endel utstyr. Har kjøpt litt nå og da - så jeg har både tråder og wire og steiner og kuler og låser og det jeg trenger. Jeg har hatt det liggende en stund, men jeg har liksom aldri kommet i gang. Og så har jeg ikke hatt mulighet til å drive med det så lenge Mathilde har vært våken, for jeg har vært redd for at hun skal få i seg masse små deler og tull…
Men, nå har det vært så fint vær de to siste dagene og jeg har rigget til bordet ute på verandaen og satt meg til og laget meg et par kjeder. Og selv om jeg ikke helt vet om jeg noensinne kommer til å bruke dem (de ser så mye finere ut i boka mi enn når jeg blir ferdig med de selv) så er det morsomt å lage de. (Og Mathilde syns de er kjempefine i hvert fall… )
Disse er det jeg har laget til nå:
Nr. 1:
Nr. 2:
Nr. 3:
Nr. 4:
De to første kjedene laget jeg for flere uker siden. Det første har jeg ennå ikke brukt — og det andre kjedet tok jeg opp igjen.
Tredje og fjerde kjede laget jeg i går og i dag. Jeg vet ikke om jeg kommer til å bruke dem heller. Mathilde lånte det lange, hvite av meg i dag og ville nesten ikke ta det av seg da hun skulle legge seg i kveld…
Men, jeg kommer ikke til å gi meg på å lage smykker heller. Jeg har muligheten til å lage ørepynt også, og det er det neste jeg skal prøve på, tror jeg…
Og det smakte faktisk like godt som vanlig sjokolade, tror jeg syns det smaker bedre tilogmed.
Håper bare det ikke er for godt til å være sant, at det ikke er skadelig søtstoff i disse produktene…
og da ble det shopping på meg… Jeg kjøpte klær til Mathilde for 1000,- kr og det var ganske deilig. 
Mathilde lånte det lange, hvite av meg i dag og ville nesten ikke ta det av seg da hun skulle legge seg i kveld… 
