Har skrevet litt om hunden vår - Connie - litt tidligere i bloggen min. I ettermiddag hadde vi en «episode» igjen…

Turen gikk til et sted der det var ender og andre store fugler. Og siden Connie er en fuglehun (Irsk Setter) så setter hun etter de store fuglene om hun har sjansen. Hun har aldri blitt noe særlig trent, så det blir aldri noen fangst selvfølgelig, men hun blir stiv i hele kroppen og stirrer på disse fuglene og prøver å nærme seg forsiktig… også flyr fuglene sin vei.

I ettermiddag så hun noen fugler igjen. De satt på taket av en bygning. Mange store, fine fugler. Connie sto nede og stirret opp i luften. Slik sto hun leeeenge.

Et par guttunger kom gående forbi. De så hunden som bare sto og kikket i luften. Han ene spurte:

- Er hunden din blind?
- Nei
- Den står jo og ser rett opp i lufta
- Den kikker etter fugler
- Åja… er det en fuglekikker-hund da?

Jeg var så fornøyd med tastaturet jeg kjøpte for ikke så lenge siden.

… helt til jeg hadde brukt det en liten stund. Jeg skjønte rimelig fort at tastatur med bøyde taster var veldig dumt for meg. Fingra hang igjen. Jeg fikk ikke med meg alle tastene siden jeg skrev så fort. Tastene var i tillegg myke, så det var ofte feiltasting. Det var utrolig irriterende…

Men, så var jeg så heldig at Raymond måtte ha seg ny mus. Han trengte nok ikke tastatur - egentlig - men jeg spurte om han ville kjøpe tastaturet og musa mi som en pakke, og så kunne jeg kjøpe meg nytt. Og det gikk han med på. Så da fikk jeg kjøpt nytt igjen.

Og denne gangen har jeg fått prøvd det ut lenge. Nå er jeg fornøyd. Nå kommer jeg ikke til å bytte, nei.

Og det er Logitech® Cordless Desktop® MX™ 3000 Laser jeg har kjøpt meg:

Og dette er tilbake til normalen, og jeg har brukt det en stund nå, så nå vet jeg at jeg ikke kommer til å bytte det ut…

Jeg vet ikke når Geir Børresen og Smurfene begynte, men jeg husker at jeg hørte på dem da jeg var liten. Og låta som jeg hørte mest på den gangen var selveste «Smurfe-Sangen». På 90-tallet husker jeg at jeg satt og så på Barne-TV på TV3 - den gangen TV3 fortsatt var bare svensk - sammen med Raymond. Det var «Skurt» og «Smurfene». Det var kjempemorsomt.

Og så kom jeg plutselig i dag til å liksom bare tenke på Smurfene igjen, på en måte. Jeg kjente at jeg egentlig savnet disse små figurene.

Denne gangen - nå som jeg tilsynelatende er voksen - er det en annen sang som jeg husket på. Teksten husket jeg, men jeg visste ikke hva sangen heter.

mmm mmm mmmmm mmmm mmmmm mmmm mmmm mmmmm mmmmm

Den er så koselig den sangen, syns jeg. Og jeg visste ikke hva den het, så jeg søkte bare på Smurfene, og så havnet jeg på mange forskjellige steder. Ingen som hjalp meg nevneverdig (ikke med den utålmodigheten min i hvert fall.)

Jeg gikk inn på cdon.com og fant flere plater der. Morsomt å se Geir Børresen og Smurfene igjen.

Siden jeg ikke visste hva sangen het så visste jeg ikke hvilke av platene der jeg skulle ha, men jeg tenkte at jeg tar den som jeg kjenner igjen flere sanger. Så jeg lastet ned en av dem. «I smurfeland» het den.

Og der fant jeg sangen «min»… «Skal vi smurfe gåter» heter den. Og jeg sitter her og hører på Smurfene og nesten griner… Blir tykk i halsen og synger med og er skikkelig barnslig…

Dette er moro.

I 1985 var jeg «fjortis» og satt hjemme med foreldrene mine og så på filmer og serier på kveldene (jeg hadde ikke begynt å fly noe ute på kveldene enda…) og da husker jeg at vi så en serie som heter «Malstrøm». Jeg husker ikke så veldig mye fra serien, annet enn at musikken var rimelig skummel og at dokkene gråt (dét var ekkelt, det)

Og så husker jeg at det var så rart at de snakket engelsk alle sammen når det var en norsk serie. Nå har jeg lest spesifikasjonene på nytt, og nå skjønner jeg at det var fordi damen som det handlet om var engelsk og bare på besøk i Norge…

Jeg har litt lyst til å kjøpe den, for nå kommer den på DVD. Men, lurer litt på om den vil være like interessant nå når jeg er voksen, eller om det bare blir nostalgisk å se den.

Den kan forhåndsbestilles på CDON.com nå: «Malstrøm»

Her har det vært skikkelig med dramatikk i dag…

Vi sto opp som vanlig i 7-tiden eller noe sånt. Mathilde begynte dagen med en flaske melk og så spiste hun frokost etterpå.

Hun fikk med seg et nøkkelknippe som hun liker å leke med og kjørte bilen sin som hun pleier. Det var ikke noe galt med det. Og så skulle hun opp en tur — skulle sikkert opp til Markus og erte han litt.

Så hørte jeg at hun mistet grepet i trappa. Jeg var i stua, men jeg hørte allikevel at hun datt ned trappa. Jeg hørte at hun falt mange trinn mens jeg var på vei ut i gangen. Jeg hørte samtidig nøkkelknippet hennes lage lyd.

Da jeg rakk ut i gangen og trappa hadde hun stoppet omtrent midtveis i trappa, der trappa buer. Hun skrek selvfølgelig.

Jeg plukket henne opp og så at hun blødde — masse. Det kom fra panna. Jeg fikk henne inn på badet, prøvde å roe henne, men jeg var for urolig selv. Så vi roet oss samtidig over tid, mens jeg tørket blod og hun prøvde å gni seg på panna der hun hadde skadet seg. Jeg fikk tørket mesteparten av blodet og så at hun hadde et kutt i panna. Det var ikke så stort, omtrent 5 cm eller noe sånt. Men, det så dypt ut.

Det stoppet å blø ganske raskt. Men, såret sprikte. Jeg ringte legevakten og de sa jeg bare skulle komme med henne.

Siden mannen er på hytta var jeg den eneste voksne her. Jeg følte meg ikke i stand til å kjøre bil så jeg fikk Markus til å ringe mor. (Det var før jeg ringte legevakten, mens jeg enda tørket blod av Mathilde)

Mor kom ganske raskt og jeg kom meg i klærne (klokka var bare ni, så jeg hadde ikke kommet meg ut av morgenkåpa enda), og så kjørte vi på legevakten.

Jeg fikk komme inn med Mathilde med en gang og sykepleieren gjorde såret rent og så på det. Legen kom inn og sa at det måtte syes, det var for dypt til at strips var godt nok.

Mathilde fikk bedøvelse, og det var en fæl opplevelse. Hun skrek og var utafor. Og jeg likte meg heller ikke, siden jeg måtte holde henne fast. Jeg prøvde å roe Mathilde, men hun var sint og det gjorde sikkert vondt med den bedøvelsen.

Etter at bedøvelsen var satt var alt greit igjen. Etter en liten stund kom legen tilbake for å sy. Hun så på kuttet og syns det var veldig dypt. Hun fikk en lege til til å se på det. Han sa at det var greit å bare sy.

Legevakt-legen begynte å sy, men hun kom dårlig til siden Mathilde satt på fanget mitt. Det ble bestemt at vi skulle over til sykehuset, for der kunne Mathilde få noe lett bedøvende sånn at hun roet seg.

Vi var på sykehuset (det ligger i samme bygning, bare over en gårdsplass) rett før halv elleve eller noe rundtomkring der og mor måtte på jobben så vi mobiliserte andre som kunne hjelpe meg. Vi ringte onkel og han skulle bare spise først, så skulle han komme. Mor dro på jobb.

Og Mathilde og jeg ventet… og ventet… og ventet… og ventet…

Det kom onkler og tanter i bøtter og spann på sykehuset og vi ble sittende og vente enda en stund. Først halv to fikk vi komme inn til legen.

Mathilde fikk en slags saft å drikke, som skulle gjøre henne litt sløv… Etter en liten stund var det greit å ikke sitte på fanget til mamma lenger. Da kunne hun sitte i senga selv. Og hun smilte og lo til legen. Litt sløv og veldig munter.

Men, så skulle de begynne å sy. Da måtte vi holde Mathilde fast. Det var ikke noe morsomt i hvert fall. Jeg trodde hun kanskje ble redd, meg det var nok mest at hun ble holdt fast som gjorde at skrek. Det kom inn en ny lege som skulle sy ferdig.

Mathilde ble varm og svett da hun prøvde å komme seg løs. Hun satt da på fanget mitt med bamsen sin og en lånt bamse på fanget sitt. Og to leger som holdt henne fast og en som sydde. Jeg syntes ganske synd på henne og tenkte at jeg selv hadde vært livredd hadde det vært meg. Samtidig visste jeg at om vi bare holdt henne fast ble vi fortest mulig ferdig…

Det ble 5 sting tror jeg - og så strips og så plaster over der. Så var vi ferdige og kunne dra hjem.

Da hun kom hjem var hun sulten, og det skjønner jeg veldig godt. Hun hadde ikke spist noe mat siden frokosten siden halv ni.

Men, hun har ikke sovet noe i dag… så nå — klokka fire — begynner hun å bli temmelig sigen. Må bare prøve å holde henne våken til i hvert fall barne-TV begynner, så får jeg se hvor lenge hun holder etter det.

Jeg har bilder på mobilen som jeg tenkte jeg skulle legge ut i kveld etter at hun har lagt seg…

Første bildet er fra da vi hadde vært hos legevakten og sydd det første stinget, mens vi satt og ventet på å komme inn hos sykehuslegen. Hun hadde en bandasje som hun rev av seg, og jeg tok bildet mens vi ventet på at sykepleier skulle komme med ny bandasje:

Det andre bildet er da hun hadde fått ny bandasje og skulle bandasjere bamsen også:

Og etter at alt er over og såret er sydd og plastret ser det sånn ut:

Jeg flisespikker når jeg kan det. Jeg legger ofte merke til ord og uttrykk og funderer over det og bemerker det…

Et eksempel er ordet egentlig… Vi bruker det mye. Det er egentlig et ord som de fleste bare sier uten å tenke over det. Og det er mulig det er meg som har for lite å gjøre i hverdagen, men jeg legger merke til at det blir brukt - både av meg og andre.

Ei dame jeg pratet med om dette fortalte om datteren sin. Hun hadde kommet med en tegning, og moren hadde sagt: «Åh, se der, ja. Vil du fortelle meg litt om tegningen din?» og datteren svarer: «Det er en hest!» og mammaen sier at det var en flott hest. Hvorpå datteren svarer fort: «Men, egentlig er det et esel.»…

Og det er det jeg mener. Vi bruker ordet, men tenker vi over hva det betyr? Vi spør: «Hvor mye er klokka, egentlig?» - klokka er jo ikke egentlig. Klokka bare er den. «Den er 5, men egentlig er den kvart på fem…»

Det var mannen min som satte meg på ordet egentlig. Han er høyere enn de fleste, og han har ikke tall på hvor mange ganger han har fått spørsmålet: «Hvor høy er du, egentlig?» Egentlig er jeg 196 cm, men jeg er 198 … på en måte…

Men, som en kamerat sa; Når man spør sånn, så betyr det vel at man vet sånn ca - for det er lett å se - men man vil vite eksakt… egentlig…

Et uttrykk jeg har hengt meg masse opp i, i tillegg til ordet tidligere nevnt, er «for å være ærlig» eller tilogmed «for å være helt ærlig». Når jeg hører noen si det så tror jeg aldri at jeg står/sitter overfor et menneske som pleier å være ærlig. Men, akkurat nå skal h*n være ærlig. Vanligvis snakker jeg ikke alltid sant, men NÅ gjør jeg det… Stol på meg, på en måte…

Og det er neste uttrykk jeg alltid reagerer på… «Stol på meg!» Det sier meg at denne personen ikke har peiling, h*n er ikke til å stole på.

Er jeg veldig flisespikker nå? Det er mulig… Men, det er de tre jeg henger meg mest opp i. Ellers er det nok av ord og uttrykk å henge seg opp i.

Noen som har prøvd å «smake» på ord forresten? Ei venninne av meg hang seg opp i ordet «elg». Hun sa det fort mange ganger. Og så sakte. Mange ganger. Og så med trykk på hver bokstav.

Ord er spennende, syns jeg… og henger meg ofte opp i både ord og vendinger…

Mistet litt piffen nå… har fått til å lage menylinje på hjemmesiden og tror jeg er fornøyd med resultatet av både den og resten av utseendet på selve hjemmesiden. Men, jeg sliter litt med å finne ut hvorfor siden ikke vises riktig i Internet Explorer. Har testet på flere pc’er og siden funker som bare det i FireFox og Opera, men det vil ikke se pent og riktig ut i Internet Explorer. Dumme IE…

Nå ser i hvert fall siden min sånn ut:

…og så har jeg mistet piffen… nå står det liksom litt stille - hva skal jeg fylle siden med? Akkurat nå har jeg ikke peiling… Tips mottas med takk.