Jeg er skikkelig frustrert for tida. Vi flyttet inn i dette huset vi bor nå i august i fjor, og i slutten av den mnd fikk vi opp bredbåndet vårt - og så hadde jeg kjøpt trådløst nettverkskort og trådløst modem. Alt vel… veeeel….

Det var installatøren som satte opp ip-telefon som koblet sammen alle kabler vi trengte og satte alt opp som det skulle være. Gutta i andre etasje fikk pc-ene sine med kabel gjennom den trådløse ruteren og jeg skulle ha det trådløst for å slippe å ha Mathilde til å snuble over den eller dra i den. Vi ønsket ikke å ha en kabel gjennom stua.

Og gutta har alltid hatt grei oppkobling til pc’ene sine. De bruker den trådløse ruteren, men de bruker den ved hjelp av kabel inn i pc’ene sine. Det har aldri vært problemer der…

Men, den trådløse forbindelsen har bare vært tull og fanteri mot pc’n min… Og i forrige uke tok jeg en formattering på pc’n - etter det ville ikke forbindelsen gjenopprettes i det hele tatt…

Og da for jeg rett ned (eller opp) til Siba der jeg hadde kjøpt ruteren og ville bytte. Jeg fikk snakke med en koselig, ung mann som hjalp meg å sette opp den ruteren jeg hadde med. Det var bare konfigurering som var problemet.

Trodde vi…

Men, nå er problemet like stort. Det har vært flere dager nå som jeg kommer inn på nettet, det er kryptert og alt er fint. Men, hastigheten er så lav. Veeeeeldig lav… Jeg har hatt hastigheter opp til 54 Mbps som normalen, og nå har jeg plutselig hatt det kun på 1.0 Mbps - det er ikke til å unngå å merke seg at det er litt feil.

Så jeg resatte ruteren i dag. Lite lurt. Det hjalp ikke… og da gubben kom hjem så ble han ganske sur fordi vi nå ikke hadde kryptert nett lenger. Jeg forklarte at det ikke funka tidligere, så det var derfor jeg resatte.

Etter mye om og men kom han seg på nett med sin laptop og etter enda litt mer om og men fikk vi fikset kryptering.

Så da skulle man tro at alt var helt greit igjen da… Neida… Vi datt ut stadig vekk, hastigheten varierte veldig. Og så hadde vi plutselig hastighet på 54 Mbps igjen (’o frydefulle øyeblikk), men da var tilkoblingen lav. Like langt.

Og om ikke det var nok; plutselig ville ikke tastaturet mitt virke. «Er’e mulig?!» tenkte jeg og bannet og svertet litt… men, etter batteriskifte og to restarter ville fortsatt ikke tastaturet virke. Da tok jeg veien opp i andre etasje og satte meg til på pc’n til Markus. Han lå og sov søtt i senga si, så det var ikke noe problem for meg å sette meg til her. Litt asosialt med gubben var det, men…

Det mest frustrerende med alt dette datatrøbblet jeg har er at jeg ikke vet hvor jeg skal henvende meg for å få hjelp. Jeg har snakket med NextGenTel (to ganger) som sier at alt er fint fra deres side. Og jeg har vært hos Siba der jeg kjøpte ruteren to ganger - andre gangen fikk jeg et telefonnummer til support. (Egentlig en litt morsom historie den supportgreia der også; fikk snakke med ei finsk dame som jeg snakket engelsk med - jeg sa at jeg ikke skjønner noenting på norsk, så det skal nå bli spennende å prøve å fikse dette på engelsk.)

Supportdama på Linksys sa jeg skulle koble ut brannmuren i Windows, og det var hele greiene liksom. Jeg var meget skeptisk. Men, det så ut som hun hadde rett, for jeg hadde fin hastighet resten av kvelden.

Men, så var det altså dødt igjen i dag…

I morgen drar jeg tilbake til Siba og spør om å få ny ruter… fortsettelse følger…

En ny en jeg ble ferdig med i dag…

Er i skrivehjørnet i dag, tydligvis…

Jeg må formattere pc’n i dag (eller i morgen), så jeg får ikke scrappet noe før jeg har kommet meg opp og i gang etter formatteringen.

Men, jeg scrapper endel om dagen. Har inspirasjon i massevis - og denne er den siste jeg har foreløbig:

***

Ellers har jeg alle (eller i hvert fall nesten alle) prosjektene mine lagt ut på en annen del av hjemmesiden min: Her er scrappesidene mine

Velkommen til å ta en titt

Det var på fredag jeg skulle ned til pappa og besøke han. Jeg kjørte nedover og i enden av bakken skulle jeg svinge til venstre. Typisk tilfelle der jeg har vikeplikt for de som kommer nedenfra og skal oppover der jeg kom ifra. Og det gjorde det jo… så jeg skulle stoppe…

Men, denne bilen som kom oppover som jeg hadde vikeplikt for hadde vikeplikt også vikeplikt. For den bilen som kom fra hans høyre side, altså fra gata jeg skulle svinge til venstre i.

Og da bedømmet jeg situasjonen at jeg rakk å kjøre til venstre i det krysset, fordi bilen jeg hadde vikeplikt for måtte vente allikevel.

Da jeg hadde begynt å kjøre begynte den bilen å kjøre. Han tutet da jeg kjørte videre for å komme meg ut av krysset. Jeg så tilbake i speilet og skvatt da jeg så at bilen snudde i krysset og kjørte etter meg. Han kjørte fort opp til bak meg og satte fulltlysa på. Og tutet. Jeg ble litt redd og fortsatte bare å kjøre. Han fortsatte å følge etter meg. Og blinket inn til siden.

Til slutt stoppet jeg inn til siden og gikk ut av bilen. Det gjorde denne mannen også. Han var så vanvittig sint. Han skrek og brølte. Han skrek at jeg ikke hadde overholdt vikeplikten. Han skulle aldri ha bremset. Han skulle ha bare kjørt på, sa han. Jeg ble ganske redd og fikk bare sagt «beklager». Han fortsatte å skrike og vifte med armene: «Jeg skulle kjørt rett på deg, jeg skulle kræsja bilen din og vraket den, da kunne du sagt «beklager», da!» sa han sint.

Nå har jeg et problem med at jeg reagerer med ekstrem redsel for sinte mennesker, så jeg fikk ikke sagt noe mer, jeg bare satte meg inn i bilen. Han satte seg inn i sin bil og raste avgårde. Før han forsvant sa han noe mer, men jeg tok meg ikke tid til å finne ut hva han sa. Jeg kjørte min vei også.

Og så kom reaksjonen: Jeg begynte å grine. Jeg ringte til gubben og han lurte på om det var noe galt, og jeg snufset at det var det. Han ble redd fordi jeg grein og spurte hva det var. Og så satt jeg og sippa og grein og fortalte om det som hadde skjedd. Han ble på en måte lettet, for han hadde sett for seg at jeg hadde vraket bilen eller noe sånt. (Og legg merke til at han trodde jeg hadde vraket bilen, ikke at jeg hadde vært utsatt for en ulykke eller noen andre hadde vraket bilen - ikke at han mistror meg som sjåfør, men… Hehe…)

Han var enig med meg i at jeg nok skulle overholdt vikeplikten, men at det kunne da umulig være normalt å bli så forbanna sinna for en sånn ubetydelig ting. Bil-mannen hadde hatt veldig lav fart, så det var ikke noe vanskelig for han å stoppe heller. Så det vanvittige sinnet var litt vel overdrevent - og det å følge etter meg for å skjelle meg ut…

Og jeg innrømmer også at jeg har vært en smule mer forsiktig i trafikken siden den hendelsen. Jeg venter kanskje litt lengre enn jeg gjorde før, og jeg kjører nok ikke så offensivt som jeg pleide… Men, noen pingle eller pyse har jeg ikke blitt, men jeg ser an folk i bilene litt…

Eh… litt sent ute, jeg… Det er litt flaut siden jeg stort sett har sittet hjemme og ikke hatt noe særlig å gjøre (annet enn husarbeid, selvfølgelig - men det kommer ikke alltid først hos meg…)

Oppdatering på hva som har skjedd med pappa’n min kanskje:

Jeg har fortsatt å ha kontakt med han. Jeg vet fortsatt ikke helt om han skjønner at jeg er datteren hans, men vi trives godt sammen.

Til jul ble avdelingen på sykehuset stengt og han fikk ikke plass på rehab. i Vikersund der sykehuset søkte han inn. Vi var ganske fortvilet en stund, men så ordnet det seg og han fikk plass på en kjempefin plass her i Drammen. Veldig fornøyd med det. Drammen Geriatriske Kompetanse Senter.

Pappa var ikke fornøyd der. Han slet (og sliter) fortsatt med afasi og apraksi, så det var vanskelig for oss rundt å formidle oss til han, og det var ikke alltid like lett for han å fortelle hva han ville. Han var frustrert over å måtte være på Kompetansesenteret. Han ville hjem.

Det var ikke alltid like koselig å besøke han disse dagene i romjula og begynnelsen av januar. Men, så fikk han ikke flere vedtak på rehab, så da ble det bestemt at han skulle hjem igjen. Jeg var ganske bekymret, men det var ikke mer jeg kunne få gjort. Han ville veldig gjerne hjem selv også, så da kunne ikke jeg trumfe noe mer på noe mer behandling heller.

Han kom hjem til seg selv torsdag 18. januar. Jeg var der og tok han i mot. Han spøkte og fleipet med drosjesjåføren og var veldig glad for å komme hjem. Jeg var hos han til hjemmesykepleien kom og så snakket vi litt sammen og så ble pappa igjen alene.

Nå har han vært hjemme alene i 4 dager, og han stortrives. Han har hjemmesykepleien 3 ganger om dagen, ellers klarer han seg selv. Det er kjempedeilig å se hvor bra det går.

Fikk en støkk på fredagskvelden. Hj.sykepleien ringte kvart over ti på kvelden og sa at de ikke hadde fått kontakt med han hele kvelden. Jeg hadde vært hos han tidligere på dagen og han var i kjempeform og hadde ryddet og vasket hjemme hos seg, så jeg ble redd for at han kanskje hadde gått ut og glemt veien hjem, eller at han ikke hadde fått opp døra eller hva som helst…

Så jeg rushet selvfølgelig ned for å sjekke…

… og så satt han og så på TV. Han hadde ikke hørt noen i det hele tatt han. Så det betyr at hj.sykepleieren ikke hadde ringt på inne hos han, bare på ringeklokka utenfor blokka. Og den har jeg gitt beskjed om at ikke virker. Så jeg ble litt sur da jeg skjønte at de ikke hadde gjort jobben sin. De sa at de ikke hadde nøkkel inn til han, men hadde de gått inn og ringt på så hadde han svart. Og om han ikke hadde svart på døra så var det bare å lukke opp - han hadde nemlig ikke låst…

Det er det nyeste om pappa’n min. Jeg er så glad for at det har gått så fint. Han klarer seg jo strålende, og vi er så fornøyde alle sammen…

Godt nytt år til alle!