Livet med pappa
Det har vært godt å møte pappa igjen. Han har blitt eldre (selvfølgelig) og litt gråere i håret - og han kjenner meg ikke, men ellers er det godt å bli kjent med han igjen.
Jeg var i underkant av 3 år eller noe sånt da mamma og pappa skilte seg. Jeg husker ingenting fra tiden da vi bodde sammen som en familie; mamma, pappa, storebror og meg. Jeg var for liten, så det første jeg husker er at mamma hadde en mann i livet sitt og jeg kalte han for pappa.
Da jeg var stor nok til å forstå - ca 4 år eller noe sånt - fortalte storebror at det ikke var pappa’n vår, vi hadde en annen pappa. Og enda litt senere viste han meg hvem det var. Vi hadde ikke noen kontakt med faren vår, men broren min visste at han kjørte lastebil for et firma, og hvordan lastebilen så ut. Så han viste meg en dag.
Det gikk noen år igjen. En dag jeg gikk til skolen eller hjem fra skolen så jeg lastebilen hans igjen. Jeg stoppet han og fortalte hvem jeg var og at han var pappa’n min. Og så pratet vi bittelitt sammen. Det var ikke mye. Han virket litt brydd, egentlig. Men, jeg ga meg ikke, jeg fortsatte å stoppe han hver gang jeg så han… og en dag hadde vi blitt så godt kjent at jeg fikk lov å være med han når han kjørte lastebilen sin.
Husker broren min var med en gang også, men ellers var det bare pappa og meg. Han hentet meg utenfor skolen da jeg sluttet og så var jeg med han til han sluttet på jobben for dagen. Jeg fikk alltid være med da han var ferdig og dro tilbake til jobben sin for å dusje og skifte. Da satt jeg alltid ved det samme bordet på pauserommet og snurret rundt på et syltetøyglass med sirup i. Det samme glasset med sirup var der i alle de 3 årene jeg var med da pappa dusjet og skiftet etter jobben…
Vi kjørte lange turer og korte turer - det ble ganske mange turer vi kjørte disse årene. Det var ikke hver dag jeg var med, det var de dagene jeg sluttet tidlig på skolen, ellers hadde det ikke blitt noe tid sammen. Og mens vi kjørte satt vi og skravlet og tøyset og lo. Han var masse humor og latter mellom oss. Vi tøyset nesten hele tiden. Og jeg diktet sanger og sang om oss. Og så hørte vi på musikk på kassettspilleren hans i lastebilen. (Enda kjenner jeg lukten av støvete lastebil og følelsen av å være sammen med pappa når jeg hører noen av sangene vi spilte da vi kjørte sammen de årene).
Men, så sluttet jeg på barneskolen, og på ungdomskolen sluttet jeg så seint at jeg aldri rakk å bli med i lastebilen. Og vi hadde ikke noe kontakt utover å være sammen da han kjørte i jobben sin. Så vi mistet kontakten.
Jeg savnet pappa’n min, men var tenåring og sjenert og torde ikke ta kontakt. Jeg var hos han én gang til før vi mistet kontakten helt. Det var en gang i 8.klasse at jeg var med han hjem og sov over hos han. Og det jeg husker best fra den gangen var at han hadde godteri overalt - i skuffer og på bordet og i stua og på kjøkkenet… Husker jeg var litt sjenert da jeg var hos han hjemme hos han…
Og så så jeg ikke noe mer til pappa’n min.
I alle årene fra da til nå har jeg hatt lyst til å ta kontakt. Jeg har hatt lyst til å være en del av hans liv. Jeg har ønsket at han skal få møte barnebarna sine og bli kjent med dem. Jeg har skrevet masse brev, jeg har lagt ved bilder og jeg har lagt det i konvolutter… men ikke hatt mot nok til å sende dem. Jeg har savnet han masse, men ikke tatt kontakt. Og jeg har heller ikke hørt noe fra han.
Innimellom har jeg hørt om han. Han har en bror som jeg innimellom har møtt på i byen eller på gata. Vi har snakket litt, men ikke mye. Pappa har ikke hatt mye kontakt med broren og familien hans heller. Det var ingen som hadde noe særlig kontakt med pappa de siste årene. Som vi vet om.
Det har vært trist, vondt og vanskelig. Og jeg har følt meg som en feiging som ikke har tatt kontakt. Men, jeg har vært redd for å bli avvist.
Jeg har alltid tenkt at faren min er en ensom ulv. Har tenkt at han ikke har noen venner, ingen å snakke med. Bare var alene med seg selv hele tiden. Jeg har tenkt - og vært redd for - at neste gang jeg hører noe om han så er det for seint. Har vært redd for at naboer ville finne han død i leiligheten, kanskje tilogmed lenge etter at han har dødd. Jeg har vært redd for at han kanskje skulle død mens han gikk tur i skogen og så ville han ikke bli funnet før lenge etterpå - at ingen ville savne han for å lete etter han.
Så da jeg fikk telefon om at han var på sykehuset og hadde fått hjerneslag så fikk jeg håp for fremtiden. Det høres helt bakvendt ut, og det er utrolig tragisk at han fikk slag. Men, det kunne være vår sjanse til å få kontakt igjen. Vår sjanse til å bli kjent igjen.
Jeg vet ikke om han kjenner meg. Jeg vet ikke om han skjønner hvem jeg er. Han har fått bilder av meg og broren min og ungene mine. Han smiler og ler og prater og syns det er fint å få besøk, så det er godt å dra på besøk til han også. Han sa at han ikke kjente meg igjen første gangen jeg pratet med han, og det er ikke så rart siden han ikke har sett meg siden jeg var 13-14 år, men da han så brudebildet av meg og mannen min som har vært i avisen - da sa han at han kjente meg igjen. Så han har sikkert sett bildet før - den gangen det var i avisen.
Og da jeg viste han bilder fra jeg og broren min var små så nikket han gjenkjennende og sa «ah, og ja og mm-mmm» så han kjente oss igjen fra da ihvertfall. Men, jeg vet ikke om han skjønner at de små ungene på de bildene er oss som er der. Vi minner han på det hele tiden, men… Og så kan det hende, men at han bare ikke får sagt det fordi han har problemer med språket etter hjerneslaget. Han kan begynne å si noe, men så husker han ikke resten av setningen, eller det kommer ord som ikke har noe med betydningen ellers å gjøre, eller han sier ord som ikke betyr noenting.
Han har afasi som gjør det vanskelig for oss å vite om han forstår eller ikke.