wander wonder

Det begynte veldig dårlig. Jeg fikk telefon fra sykehuset med spørsmål om jeg var datteren til xxx. Og det var jeg - og mannen sa at han lå hos dem og hadde fått et massivt hjerneslag for to dager siden!

Det er det tragiske oppi det hele - det tar sykehuset to dager å finne familien til en hjerneslagspasient. Han hadde mistet evnen til å snakke sammehengende, så de hadde ikke visst noenting annet enn det naboen fortalte da han ble funnet. Det var navnet og ikke stort annet.

Litt av grunnen til at det tok så lang tid var at de først hadde fått navn og nummer til feil person. Det finnes - helt utrolig - en person med samme navn som min far på samme adresse. Det var AMK-sentralen som hadde gitt sykehuset feil personnummer, så de tok kontakt med feil familie først.

Jeg har ikke sett faren min siden jeg gikk på ungdomsskolen. Da var det et par ganger vi snakket med hverandre. Jeg har ikke hatt noe kontakt med han siden før jeg ble konfirmert. Ikke hørte jeg noe fra han da jeg ble konfirmert heller…

Jeg har hatt lyst til å ta kontakt i alle år. Jeg fikk en sønn i ‘89 og til jul i ‘90 sendte jeg han et julekort.

Jeg prøvde å ta kontakt mange ganger etter det, men alle endte i at jeg ikke ringte eller ikke skrev brevet, eller skrev et brev, men sendte det aldri.

Så - årene gikk. Vi hadde ikke noe kontakt. Jeg fikk høre nyheter med sporadiske mellomrom fra min onkel og tante, men ellers visste jeg ikke noe om han.

Da jeg møtte mannen min foreslo han å ta kontakt for meg, for å lodde stemningen. Jeg torde ikke, jeg sa nei til det. Jeg sendte blomster på bursdagen hans for halvannet år siden, men hørte ikke noe fra han etter det, så da ga jeg opp.

Siste gangen jeg hørte noe om han var i sommer. Da var jeg i et selskap hos et vennepar. En av gjestene der kjente faren min og hadde snakket med han bare timer før dette selskapet. Så jeg visste at han levde og var i god form og var frisk.

Og så ringte da telefonen i dag mens jeg var i et møte. Jeg ble helt satt ut, så vi måtte bare avslutte det møtet og avtale et nytt.

Og da jeg kom ut i bilen kom reaksjonen. Jeg skalv og ble kald og så begynte jeg å grine. Jeg ringte mannen min, han var opptatt. Og så ringte jeg moren min (og det var kanskje like greit at jeg ikke fikk tak i henne. De har vært skilt i over 30 år og har ikke hatt noe som helst kontakt ihvertfall)

Det var helt grusomt de neste timene. Jeg fikk hentet Mathilde i barnehagen og kjørt henne ut til svogeren min som sa ja til å være barnevakt. Og så dro jeg på sykehuset.

Da jeg kom ut av heisen i riktig etasje og møtte ei sykesøster der. Jeg begynte å grine litt igjen og fikk visket at jeg skulle til xxx. Hun sa hvilket rom han lå på og jeg gikk inn i gangen. Jeg ville ikke gå rett inn til han, jeg visste ingenting om hvordan han var, og jeg var vettskremt. Skikkelig redd.

Jeg fikk snakke med sykepleieren som hadde ringt meg. Vi gikk inn på et rom og satt der og snakket en stund. Jeg fortalte om hvordan det hadde vært mellom oss tidligere og at han ikke ville ha meg og broren min da vi var små. (Han ville ha meg, men ikke broren min. Og da sa moren vår nei, han måtte ha begge eller ingen.)

Jeg følte at jeg måtte gå inn til han, men jeg følte samtidig at jeg ikke torde. Jeg fikk hjelp av to sykepleiere som sto inne ved sengen hans og pratet med han mens jeg sto utenfor og så inn. Og etter en liten stund gikk jeg inn. Jeg skalv i bena og var skikkelig redd. Omtrent som å gå til tannlegen når man har tannlegeskrekk.

Jeg sto ved fotenden av senga og han så ikke på meg engang. Akkurat som han ikke ville se på meg. En stund. Men, så så han på meg. Jeg kjente han ikke igjen. Denne tynne, grå, gamle mannen var ikke den faren jeg kjente.

Men, så begynte jeg å snakke først og så smilte han. Sånn som jeg husket for så inmari lenge siden.

Og så pratet vi litt. Han sa at han ikke kjente meg - eller, jeg spurte og han sa nei. Men, pleierne hadde sagt at tale ikke var så godt for han. Han hadde ord, men han var ikke så flink til å formidle de. Han kunne ofte svare nei når han mente ja, og han kunne vaske ansiktet når de sa han skulle vaske hendene osv.

Broren min ville ikke komme, men konen hans overtalte han til å komme allikevel. Og det var vi veldig glade for alle sammen etterpå.

Kona til broren min sa etterpå at hun hadde sett i øynene hans at han var veldig glade for at vi var der. Hun så at han mente motsatt selv om han sa nei. Og det så jeg også.

Vi skal tilbake i morgen. Jeg skal ta med bilder av barna mine og både mannen min og Mathilde blir med i morgen. Og kona til broren min sa at vi skal komme på besøk hver dag, så til slutt husker han oss.

Måtte bare fortelle denne deilige historien. Jeg er så utrolig glad for å få en ny sjanse til å bli kjent med pappa’n min. Tragisk at en sånn ulykkelig begivenhet måtte til. Men, det er dessverre ofte slik at en ulykke må til før det skjer noe.

This entry was posted on Onsdag, November 1st, 2006 at 21:07 and is filed under Generelle tanker og meninger om mangt og meget. You can follow any responses to this entry through the RSS 2.0 feed. You can leave a response, or trackback from your own site.