Det har blitt lite med scrapping i det siste. Har hatt lyst lenge, men har ikke funnet inspirasjon - selv om jeg har hatt nok av bilder og nok av materiale å scrappe med. Men, jeg har ikke fått til noe som jeg har likt, så jeg har begynt og avsluttet flere ganger før jeg har kommet så langt som til at jeg ønsket å lagre noe for å arbeide videre med det en annen gang.

Så - da jeg satte meg ned i kveld og hadde bestemt meg for å få til noe, så koblet jeg ut msn’n og åpnet PhotoShop (PhotoShop reagerer så veldig tregt når msn er i gang hos meg, siden PS er et så stort program som krever masse ressurser…)

Så - da ble jeg ferdig med en LO i kveld. Heldigvis. Jeg syns den er litt kjedelig. Jeg kunne gjort noe mer med selve bildene og lagt litt mer arbeid i samspillet mellom elementer og bilder, men… jeg får se om jeg får til å ta det opp igjen og gjøre det om en annen dag.

Sånn ser den ut i hvert fall:

Det har hendt at jeg har fått julekort. Og hver eneste gang har jeg blitt minnet på at jeg ikke har sendt julekort selv.

Jeg tror jeg har husket julekort en gang… for 15 år siden laget jeg julekort av Raymond, og så vidt jeg husker så tror jeg at jeg fikk sendt dem også.

Men, siden den gang har jeg vært ordentlig sløv og har ikke fått sendt julekort til noen. Jeg har prøvd et par ganger. Jeg har kjøpt kort og skrevet på dem, men så har jeg ikke husket å sende dem.

I år har jeg laget eget julekort med bilde av Mathilde og hennes tre storebrødre… Og jeg har tilogmed kjøpt frimerker og konvolutter. Så denne gangen skal jeg nok få sendt julekort…

Og slik ser det ut:

Det har vært godt å møte pappa igjen. Han har blitt eldre (selvfølgelig) og litt gråere i håret - og han kjenner meg ikke, men ellers er det godt å bli kjent med han igjen.

Jeg var i underkant av 3 år eller noe sånt da mamma og pappa skilte seg. Jeg husker ingenting fra tiden da vi bodde sammen som en familie; mamma, pappa, storebror og meg. Jeg var for liten, så det første jeg husker er at mamma hadde en mann i livet sitt og jeg kalte han for pappa.

Da jeg var stor nok til å forstå - ca 4 år eller noe sånt - fortalte storebror at det ikke var pappa’n vår, vi hadde en annen pappa. Og enda litt senere viste han meg hvem det var. Vi hadde ikke noen kontakt med faren vår, men broren min visste at han kjørte lastebil for et firma, og hvordan lastebilen så ut. Så han viste meg en dag.

Det gikk noen år igjen. En dag jeg gikk til skolen eller hjem fra skolen så jeg lastebilen hans igjen. Jeg stoppet han og fortalte hvem jeg var og at han var pappa’n min. Og så pratet vi bittelitt sammen. Det var ikke mye. Han virket litt brydd, egentlig. Men, jeg ga meg ikke, jeg fortsatte å stoppe han hver gang jeg så han… og en dag hadde vi blitt så godt kjent at jeg fikk lov å være med han når han kjørte lastebilen sin.

Husker broren min var med en gang også, men ellers var det bare pappa og meg. Han hentet meg utenfor skolen da jeg sluttet og så var jeg med han til han sluttet på jobben for dagen. Jeg fikk alltid være med da han var ferdig og dro tilbake til jobben sin for å dusje og skifte. Da satt jeg alltid ved det samme bordet på pauserommet og snurret rundt på et syltetøyglass med sirup i. Det samme glasset med sirup var der i alle de 3 årene jeg var med da pappa dusjet og skiftet etter jobben…

Vi kjørte lange turer og korte turer - det ble ganske mange turer vi kjørte disse årene. Det var ikke hver dag jeg var med, det var de dagene jeg sluttet tidlig på skolen, ellers hadde det ikke blitt noe tid sammen. Og mens vi kjørte satt vi og skravlet og tøyset og lo. Han var masse humor og latter mellom oss. Vi tøyset nesten hele tiden. Og jeg diktet sanger og sang om oss. Og så hørte vi på musikk på kassettspilleren hans i lastebilen. (Enda kjenner jeg lukten av støvete lastebil og følelsen av å være sammen med pappa når jeg hører noen av sangene vi spilte da vi kjørte sammen de årene).

Men, så sluttet jeg på barneskolen, og på ungdomskolen sluttet jeg så seint at jeg aldri rakk å bli med i lastebilen. Og vi hadde ikke noe kontakt utover å være sammen da han kjørte i jobben sin. Så vi mistet kontakten.

Jeg savnet pappa’n min, men var tenåring og sjenert og torde ikke ta kontakt. Jeg var hos han én gang til før vi mistet kontakten helt. Det var en gang i 8.klasse at jeg var med han hjem og sov over hos han. Og det jeg husker best fra den gangen var at han hadde godteri overalt - i skuffer og på bordet og i stua og på kjøkkenet… Husker jeg var litt sjenert da jeg var hos han hjemme hos han…

Og så så jeg ikke noe mer til pappa’n min.

I alle årene fra da til nå har jeg hatt lyst til å ta kontakt. Jeg har hatt lyst til å være en del av hans liv. Jeg har ønsket at han skal få møte barnebarna sine og bli kjent med dem. Jeg har skrevet masse brev, jeg har lagt ved bilder og jeg har lagt det i konvolutter… men ikke hatt mot nok til å sende dem. Jeg har savnet han masse, men ikke tatt kontakt. Og jeg har heller ikke hørt noe fra han.

Innimellom har jeg hørt om han. Han har en bror som jeg innimellom har møtt på i byen eller på gata. Vi har snakket litt, men ikke mye. Pappa har ikke hatt mye kontakt med broren og familien hans heller. Det var ingen som hadde noe særlig kontakt med pappa de siste årene. Som vi vet om.

Det har vært trist, vondt og vanskelig. Og jeg har følt meg som en feiging som ikke har tatt kontakt. Men, jeg har vært redd for å bli avvist.

Jeg har alltid tenkt at faren min er en ensom ulv. Har tenkt at han ikke har noen venner, ingen å snakke med. Bare var alene med seg selv hele tiden. Jeg har tenkt - og vært redd for - at neste gang jeg hører noe om han så er det for seint. Har vært redd for at naboer ville finne han død i leiligheten, kanskje tilogmed lenge etter at han har dødd. Jeg har vært redd for at han kanskje skulle død mens han gikk tur i skogen og så ville han ikke bli funnet før lenge etterpå - at ingen ville savne han for å lete etter han.

Så da jeg fikk telefon om at han var på sykehuset og hadde fått hjerneslag så fikk jeg håp for fremtiden. Det høres helt bakvendt ut, og det er utrolig tragisk at han fikk slag. Men, det kunne være vår sjanse til å få kontakt igjen. Vår sjanse til å bli kjent igjen.

Jeg vet ikke om han kjenner meg. Jeg vet ikke om han skjønner hvem jeg er. Han har fått bilder av meg og broren min og ungene mine. Han smiler og ler og prater og syns det er fint å få besøk, så det er godt å dra på besøk til han også. Han sa at han ikke kjente meg igjen første gangen jeg pratet med han, og det er ikke så rart siden han ikke har sett meg siden jeg var 13-14 år, men da han så brudebildet av meg og mannen min som har vært i avisen - da sa han at han kjente meg igjen. Så han har sikkert sett bildet før - den gangen det var i avisen.

Og da jeg viste han bilder fra jeg og broren min var små så nikket han gjenkjennende og sa «ah, og ja og mm-mmm» så han kjente oss igjen fra da ihvertfall. Men, jeg vet ikke om han skjønner at de små ungene på de bildene er oss som er der. Vi minner han på det hele tiden, men… Og så kan det hende, men at han bare ikke får sagt det fordi han har problemer med språket etter hjerneslaget. Han kan begynne å si noe, men så husker han ikke resten av setningen, eller det kommer ord som ikke har noe med betydningen ellers å gjøre, eller han sier ord som ikke betyr noenting.

Han har afasi som gjør det vanskelig for oss å vite om han forstår eller ikke.

Det var ikke noen kjempekonkurranse, men jeg vant! Jippi!

Hører på Bandit og de har bare sååå utrolig bra musikk. Skrev innlegg om det i går også, HER , men gjentar meg selv. Har ennå ikke hørt en eneste låt som ikke er bra der, jeg…

Og så var det nå på «Morra Gong» med Danny Young at han skulle «synge» et riff fra en eller annen låt og vi lytterne skulle da komme med forslag til hva det var… Og det var ikke vanskelig å høre at det var «Back in Black» og jeg sendte sms med en gang.

Og så tenkte jeg ikke noe så veldig mye mer over det. Hørte Young anonnserte at de snart skulle kåre en vinner, og tenkte at siden jeg ikke har hørt noe så var det sikkert ikke meg. Men - det var det.

Nå når jeg sitter og skriver dette her sitter jeg og venter på å bli oppringt. Han skulle ringe meg tilbake og da kommer jeg på lufta tilogmed…

Og så har jeg vært på lufta og snakket og vunnet en DAB-radio. Det passer så inmari bra, jeg ønsket meg en DAB-radio. Jeg satt her og hørte på radioen og tenkte å sende en msn-melding til Terje at jeg ønsker meg en sånn til jul. Siden jeg bare får hørt på Bandit når jeg sitter på nett… og så ringte Young.

Det begynte veldig dårlig. Jeg fikk telefon fra sykehuset med spørsmål om jeg var datteren til xxx. Og det var jeg - og mannen sa at han lå hos dem og hadde fått et massivt hjerneslag for to dager siden!

Det er det tragiske oppi det hele - det tar sykehuset to dager å finne familien til en hjerneslagspasient. Han hadde mistet evnen til å snakke sammehengende, så de hadde ikke visst noenting annet enn det naboen fortalte da han ble funnet. Det var navnet og ikke stort annet.

Litt av grunnen til at det tok så lang tid var at de først hadde fått navn og nummer til feil person. Det finnes - helt utrolig - en person med samme navn som min far på samme adresse. Det var AMK-sentralen som hadde gitt sykehuset feil personnummer, så de tok kontakt med feil familie først.

Jeg har ikke sett faren min siden jeg gikk på ungdomsskolen. Da var det et par ganger vi snakket med hverandre. Jeg har ikke hatt noe kontakt med han siden før jeg ble konfirmert. Ikke hørte jeg noe fra han da jeg ble konfirmert heller…

Jeg har hatt lyst til å ta kontakt i alle år. Jeg fikk en sønn i ‘89 og til jul i ‘90 sendte jeg han et julekort.

Jeg prøvde å ta kontakt mange ganger etter det, men alle endte i at jeg ikke ringte eller ikke skrev brevet, eller skrev et brev, men sendte det aldri.

Så - årene gikk. Vi hadde ikke noe kontakt. Jeg fikk høre nyheter med sporadiske mellomrom fra min onkel og tante, men ellers visste jeg ikke noe om han.

Da jeg møtte mannen min foreslo han å ta kontakt for meg, for å lodde stemningen. Jeg torde ikke, jeg sa nei til det. Jeg sendte blomster på bursdagen hans for halvannet år siden, men hørte ikke noe fra han etter det, så da ga jeg opp.

Siste gangen jeg hørte noe om han var i sommer. Da var jeg i et selskap hos et vennepar. En av gjestene der kjente faren min og hadde snakket med han bare timer før dette selskapet. Så jeg visste at han levde og var i god form og var frisk.

Og så ringte da telefonen i dag mens jeg var i et møte. Jeg ble helt satt ut, så vi måtte bare avslutte det møtet og avtale et nytt.

Og da jeg kom ut i bilen kom reaksjonen. Jeg skalv og ble kald og så begynte jeg å grine. Jeg ringte mannen min, han var opptatt. Og så ringte jeg moren min (og det var kanskje like greit at jeg ikke fikk tak i henne. De har vært skilt i over 30 år og har ikke hatt noe som helst kontakt ihvertfall)

Det var helt grusomt de neste timene. Jeg fikk hentet Mathilde i barnehagen og kjørt henne ut til svogeren min som sa ja til å være barnevakt. Og så dro jeg på sykehuset.

Da jeg kom ut av heisen i riktig etasje og møtte ei sykesøster der. Jeg begynte å grine litt igjen og fikk visket at jeg skulle til xxx. Hun sa hvilket rom han lå på og jeg gikk inn i gangen. Jeg ville ikke gå rett inn til han, jeg visste ingenting om hvordan han var, og jeg var vettskremt. Skikkelig redd.

Jeg fikk snakke med sykepleieren som hadde ringt meg. Vi gikk inn på et rom og satt der og snakket en stund. Jeg fortalte om hvordan det hadde vært mellom oss tidligere og at han ikke ville ha meg og broren min da vi var små. (Han ville ha meg, men ikke broren min. Og da sa moren vår nei, han måtte ha begge eller ingen.)

Jeg følte at jeg måtte gå inn til han, men jeg følte samtidig at jeg ikke torde. Jeg fikk hjelp av to sykepleiere som sto inne ved sengen hans og pratet med han mens jeg sto utenfor og så inn. Og etter en liten stund gikk jeg inn. Jeg skalv i bena og var skikkelig redd. Omtrent som å gå til tannlegen når man har tannlegeskrekk.

Jeg sto ved fotenden av senga og han så ikke på meg engang. Akkurat som han ikke ville se på meg. En stund. Men, så så han på meg. Jeg kjente han ikke igjen. Denne tynne, grå, gamle mannen var ikke den faren jeg kjente.

Men, så begynte jeg å snakke først og så smilte han. Sånn som jeg husket for så inmari lenge siden.

Og så pratet vi litt. Han sa at han ikke kjente meg - eller, jeg spurte og han sa nei. Men, pleierne hadde sagt at tale ikke var så godt for han. Han hadde ord, men han var ikke så flink til å formidle de. Han kunne ofte svare nei når han mente ja, og han kunne vaske ansiktet når de sa han skulle vaske hendene osv.

Broren min ville ikke komme, men konen hans overtalte han til å komme allikevel. Og det var vi veldig glade for alle sammen etterpå.

Kona til broren min sa etterpå at hun hadde sett i øynene hans at han var veldig glade for at vi var der. Hun så at han mente motsatt selv om han sa nei. Og det så jeg også.

Vi skal tilbake i morgen. Jeg skal ta med bilder av barna mine og både mannen min og Mathilde blir med i morgen. Og kona til broren min sa at vi skal komme på besøk hver dag, så til slutt husker han oss.

Måtte bare fortelle denne deilige historien. Jeg er så utrolig glad for å få en ny sjanse til å bli kjent med pappa’n min. Tragisk at en sånn ulykkelig begivenhet måtte til. Men, det er dessverre ofte slik at en ulykke må til før det skjer noe.

Fikk laget en LO (layout) i dag. Endelig. Det har blitt veldig lite scrapping i det siste. Veldig lite. Jeg tror jeg sist laget en LO i juli eller noe sånt…

Nå håper jeg tørken er over. Jeg fikk til å lage en i dag. Og jeg har jo så mage flotte bilder å lage LO av. Det er hva for slags bakgrunner og elementer jeg skal legge til som er vanskelig.

Har også lært meg å lage tegneseriepreg på bilder. Det er ganske morsomt. Når jeg bare får finpusset teknikken litt mer nå, så…

Laget en med Mathilde i går kveld som ikke ble så bra, og så laget jeg en ny i dag med Raymond som ble ganske bra. Men, ikke så bra som originalen - enda…

Her er tutorialen jeg brukte: Pop Art
… og Raymond ble seende slik ut:

Har hatt scrappetørke lenge nå, så jeg var rimelig fornøyd når jeg endelig fikk til en LO i dag. Jeg kikket innom hjemmesiden til Monica Larsen (som jeg fant på scrappeforumet WeDoScrap)

Denne LO’en lå altså på siden hennes. Den er laget av Tonje (også fra scrappeforumet WeDoScrap og jeg brukte det samme kit’et som Tonje har brukt - Monica Larsens «The first year Kombo pack» som jeg har kjøpt på
Scrapbook-elements.com

I dag åpnet 6 mennesker - Silje Stang, Tor Milde, Kåre Magnus Berg, Katrine Von Nagy, Danny Young og Jonas Bording - en ny radiokanal for oss som liker rock. Sitter nå og hører på god rock og det er bare såååå bra. Blir i godt humør på morrakvisten (kremt…) med sånn musikk, jeg…

Og kanalen det er snakk om er selvfølgelig (?) P4Bandit. De spiller på DAB-radio så man får ikke hørt det med vanlig FM-radio, man må ha DAB-radio eller internett.

Jeg har ikke DAB-radio, men det går helt fint an å høre musikken i de små høyttalerne mine ved pc’n mens jeg skriver her og surfer ellers rundt på nettet…

Og her er de: Bandit